Den amerikanske gitaristen Lee Ritenour er kjent for å ha flere akkorder i en enkel låt enn de fleste rockeband har i løpet av hele karrieren. I så måte kan ingen si at ikke mannen behersker sitt instrument. Og godt håndverk hjalp til å gjøre fredagens konsert til en atskillig bedre opplevelse enn fryktet. Uten at det hele likevel tok helt av.
Rufus Wainwright på Nattjazz:
Det skal nemlig innrømmes at det henger igjen en del fordommer mot Lee Ritenours glatte fusionjazz fra storhetstiden hans på 80-tallet. Den gang kunne jevnt over tilhengerne hans deles i tre. Først de med enormt stereoanlegg med høyttalere målt i flest mulig liter. Og null musikalsk smak. Dernest gutta fra Fana som hadde lånt pappas BMW med skikkelig bilstereo. Og null musikalsk smak. Til slutt kom musikerne. Ikke punkerne og eller hårmetallgjengen. Men flinkisene. Disse som hadde klippekort på Nattjazz i gamle dager.
Foruten sine nærmere 30 soloalbum og utallige sessions med andre artister, deltar Ritenour også på en solid porsjon samleplater. En liten kikk på Spotify og Tidal gir blant annet disse titlene. «Dinner Jazz», «Smooth Running», «Smooth Grooves», “Titans of Smooth Jazz”, «Cocktail Bar jazz», «The Best Smooth Jazz Ever» og “Smooth & Jazzy”. Ikke plagsomt med skarpe kanter her, nei.
Det nærmer seg 35 år siden han hadde en liten svipptur innom VG-listen. Noe som skulle tilsi at den kommersielle appellen er heller marginal. Men det var likevel nesten smekk fullt i Røkeriet da han gikk på scenen og 64-åringen har tydeligvis fremdeles sin fanskare.
Noe av problemet med denne formen for jazzfusion er at den blir veldig formelbasert. Alle musikerne skal slippe til med solopartier, og resultatet blir ikke alltid like spennende. Det skal innrømmes at når bass-solo nummer ni eller ti blir levert, fungerer det ikke like bra lenger. Og trommesoli er enda verre. Riktignok bare et par stykker og ei heller av det mest heftige slaget. Men dette gikk strengt tatt av moten på 70-tallet.
Frode Bjerkestrand:
Lee Ritenour har aldri vært kjent som noen stor låtskriver, og har strengt tatt ingen hits av det slaget du drar kjensel på. Ei heller blir det plagsomt spennende når han gjør sine egne versjoner av andres låter. Verken hans heller tannløse utgave av Stevie Wonders «Superstition» eller utbroderingen av Weather Reports «Birdland» fra 1977, tilfører noe ekstra. Vi har hørt andre artister levere bedre utgaver av de samme låtene før. Hans eget materiale fra fjorårets album «A Twist of Rit» er også forholdsvis anonymt.
Direkte gørrkjedelig blir det likevel aldri. For musikalsk er det relativt variert og dynamisk. Men bortsett fra et par litt mer funky partier under siste halvpart av konserten, er det sjelden noe å trampe takten etter. De rolige partiene blir heller ikke lyriske nok. Til det er hardangersømmen litt for fremtredende og detaljene litt for mange.
Les også:
Men håndverket er det ingenting å utsette på. Dette er høyt kvalifiserte fagarbeidere. Litt corny virker det nok når Lee Ritenour presenterer musikerne sine og insisterer også på å nevne hvilke artister de forskjellig har spilt med gjennom årene. Jo da, vi vet at du har plukket fra øverste hylle, Lee. Både bassist Hadrian Feraud og Giorgi Mikadze bak tangentene har jobbet med John Mc Laughlin. Trommis og sønn Wez Ritenour, oppkalt etter Lee Ritenours store forbilde Wes Montgomery, gjør så visst heller ikke skam på opphavet.
Det store spørsmålet til slutt etter Frode Bjerkestrands heftige raljering i fredagens utgave av BT blir derfor: Hadde han fremdeles press i dongeribuksene slik som på Vossajazz i 1988?
Nei, noe hadde faktisk skjedd i løpet av snart 30 år. Men ikke så veldig mye.
Engelen om Nattjazz: