Det er åtte år siden sist Rufus Wainwright var i Bergen. Da var det på Bergenfest for en nesten fullsatt sal i Grieghallen. Tirsdag kveld var han tilbake. Denne gang i Røkeriet på årets Nattjazz og nok en gang for nesten fullt hus.
Han begynner med «Grey Gardens» fra sitt andre album «Poses» som kom ut for 15 år siden. Så mye har ikke endret seg siden sist. Fremdeles er det stemmen som virkelig imponerer. Sittende bak et enormt flygel får han også vist at han også er en høyst kompetent pianist. Da blir det straks verre da han tar frem kassegitaren på den tredje sangen «Jericho». Ikke var gitarspillet noe særlig å skryte av sist i Grieghallen, og han har tydeligvis heller ikke tatt noe gitarkurs siden den gang. Men det vokale får en nesten til å glemme dette.
For Wainwright har en kraftfull stemme med et enormt spekter. Den fløyelsmyke røsten bommer aldri på en tone. Riktignok legger lydmannen til tider på en solid dose etterklang, men det er strengt tatt høyst unødvendig. Dessverre kan det bli litt overdose av pompøs svulstighet i lengden, og mange av låtene ligner litt mye på hverandre med all sin salmelignende patos. Men for all del. Det er vakkert.
Han spøker også med at han nylig ga ut en samleplate. Dessverre ikke noen «Greatest hits», men bare en «Best of». For mannen var vel strengt tatt en større popstjerne for noen år siden – selv om han aldri har nådd ut de til store massene. De siste årene har han for øvrig tilbrakt tiden med å gjøre alt annet. Både opera og tonesetting av Shakespeare-sonetter.
Midtveis forteller han at han skal ut på turne og gjøre Judy Garland-showet sitt på nytt. En forestilling han i sin tid fremførte for ti år siden som i all hovedsak besto av alle sangene fra et konsert-album med den amerikanske filmstjernen Judy Garland fra 1961. Publikum får en del smakebiter av materialet. Ifølge Wainwright er det første gang han noensinne synger jazz på en jazzfestival, og han har gjennom årene opptrådd på en god håndfull. Her får han også hjelp på scenen av Mark Hummel som overtar plassen bak flygelet. En godt voksen og elegant antrukket herremann som ser ut som om han kunne være butleren til artisten.
Rufus Wainwright har både stemme og stil som passer til de tradisjonelle sangene fra 50-tallets svart-hvittfilmer. Dessverre mangler han en del på timing, og noen stor jazzsanger kan han vel knapt kalles. Men det er trivelig nok, selv om vi savner et lite storband i bakgrunnen.
Han har også komponert en opera, «Prima Donna», og kan stolt fortelle at den skal oppføres i Avignon i Frankrike i juli. Herfra får vi avslutningsarien «Feux D’Artifice». Operaen er nemlig på fransk. Et språk Wainwright ikke har noe problem med som oppvokst i Canada.
Et solid sett ekstranumre til slutt. Inkludert mer Judy Garland og blant annet Cohens «Hallelujah». Han leverer da også en av de beste versjonene som finnes av klassikeren, før han avslutter med tittellåten fra «Poses».
Nå ser det ikke ut til at vi trenger vente i åtte år før neste besøk fra den kanadiskamerikanske gullrøsten. Allerede til neste år på samme tid er han tilbake i Bergen kunne han fortelle fra scenen.