Monica Heldal hadde i 2013 et år som de fleste musikere bare kan drømme om. Med et bunnsolid debutalbum i bagasjen kunne hun innta konsertscenene trygg på at hun hadde klart å skape noe virkelig særegent, og det innenfor en sjanger som så sine beste dager for snart 40 år siden. Etter en vellykket turné, to spellemannpriser og flere viktige festivaljobber, var det ikke fritt for at en del lurte på hvordan i alle dager hun skulle følge dette opp.
«Det vanskelige andrealbumet« er en av musikkritikkens store klisjeer, men fenomenet er ikke mindre reelt av den grunn. Den første oppfølgerplaten lider som regel av enten å bestå av overskuddslåter fra den forrige låtskriverprosessen, skrapt sammen for å utnytte oppmerksomheten man fikk for debuten, eller så ønsker en å vise hvor kreative og antikommersielle en faktisk kan være, selv med platekontrakt. Vel, Heldal gjør ingen av delene. I stedet utbroderer og nyanserer hun uttrykket sitt.
«Siren» sparker albumet i gang; denne 70-tallsrockeren er imponerende skarp, og gitarriffet er herlig gromt. De grove teksturene står i fin kontrast til Heldals myke, så smått nasale vokal, mens den rullende bassen og slagverket matcher hverandre perfekt. Låten oser av landevei, rust og drivstoff og det er nesten som at man kan føle vinden i håret.
Les også:
Countrytaktene fra debutalbumet kommer sterkt tilbake på «Coulda Been Sound», men svøpt i en popsensibilitet som man kan minne om den britiske singer/songwriter-legenden Nick Drake. «Jimmy Got Home» er det naturlige skjæringspunktet mellom søvnig ørkenrock og Dolly Parton på sitt mest tilbakelente, men lider av et refreng som aldri makter å forløse potensialet i låten.
Det over ni minutter lange tittelsporet kombinerer ulike elementer fra hennes viktigste inspirasjonskilder. «The One In The Sun— Tinka» slekter sterkt på band som Led Zeppelin og Fairport Convention, men uten de nevnte musikeres mest outrerte sider. Førstesingelen «For Saviours» synes jeg derimot er blek målt mot de øvrige låtene på denne platen.
Heldal favner bredt, mye på grunn av vokalstilen. Selv hennes mest tradisjonelle roots-låter får et mer moderne preg fordi hun unngår de mest åpenbare fraseringene. «Warrior Child» for eksempel, er i sin natur rotekte americana med fele og det hele, men Heldals balanserte sangstil demper de mest sjangertypiske tendensene og gjør det spiselig for langt flere enn den harde folkrock-kjernen. «Broken» er en fin pustepause før «The Riverbank» rufser lydbildet til med rockekomp og snedige taktskifter.
Les også:
«Lovers & Life & The Stars» er smakfull midnattspop, mens «Ravensdale» har det lekre fingerspillet og den nydelige dommedagsstemningen som trollbandt oss på debuten.
Med «Actual Farewell» er ringen sluttet; mørket fra albumets siste halvdel forenes med det tette og drivende kompet fra åpningen, mens orgeltonene gjør at låten strekker seg like inn i himmelen.
«The One In The Sun« forbedrer grunnideene fra debutplaten og tilfører mye nytt og spennende. Heldal kunne med fordel trimmet bort de mest anonyme låtene fra platen, men jeg har likevel på følelsen at hun kan være på vei mot noe stort.