Soft Ride bringer solen til Bergen

MED BLOMSTER I HÅRET: Musikken til bergenske Soft Ride blir ofte beskrevet i solrike termer. Med eller uten blomster i håret.

Soft Rides primus motor er Arne Håkon Tjelle, best kjent fra Bloody Beach. Med seg har han altmuligmannen Øystein Braut, som har en finger med i mye, men som blant annet fronter psychrockbandet Electric Eye.

Det har vært særlig fokus på Soft Ride som et «solskinnsband», kanskje fordi deres musikalske landskap rører borti americana, med døsige gitarriff og erindringer av livet på veien. Det er ikke Creedence, men det er ikke den strake motsetningen heller. Flere påpeker at det er merkelig at noe så «solfylt» kan komme ut av en så regntugn by, men så må det kanskje sies at denne platen i hovedsak er spilt inn i Oslo

Der bandet Bloody Beach er ekspressivt og eksotisk, energifylt og eksentrisk, er Soft Ride en mer komtemplativ og rolig affære. Men det finnes unntak, som på «How Deep Is The Night», hvor han drar vokalen så langt ut at det like gjerne kunne ha vært Bob Dylan på sitt villeste. Låten trekker ut i en gitarsolo så ekstatisk at den like gjerne kunne ha rundet av hele albumet.

Mest gjenkjennelig er kanskje perkusjonen, som følger Tjelle hvor enn han går, og som etablerer en rød tråd gjennom albumet. Selv om «Burgundy» har et tema og én stemning som går igjen, føles platen også variert. «The Sun In Her Eyes» sender umiddelbart tankene til det svenske kultbandet The Crêpes, som lefler med den samme skjærgårdsrocken; lettbeint, men ømt.

Kanskje er det ikke så merkelig at vi treffer Einar Kaupang fra bandet Dig Deeper ikke bare én, men to ganger på platen. Det er definitive paralleller mellom disse to vokalistene, nemlig forkjærligheten for blues, country, americana og klassisk rock. Likhetene åpenbarer seg kanskje mest på blueslåten «Like The Wind», som er et utmerket eksempel på hvor vanvittig allsidig Tjelle kan være. Det er en blues ispedd en hel del psykedelika, ikke uventet.

Soft Ride er dog mykere og lettere på tå, for eksempel på «Won’t Stop» og «Two Suns Apart», men finnes også krutt, som på smellvakre «Light The Lanterns».

Platen er på mange måter forsiktig og subtil og det gjør den mer til en helhet enn en liste med enkeltlåter. Den er ment å nytes fra start til slutt.