Til tross for at klokken ennå ikke har passert fem torsdag ettermiddag, er det smekkfullt når Sigrid entrer scenen på Bastionen. Og det blir en konsert der ingen går før hun har sunget sin absolutt siste tone.
– Det er sånn stas å være her, kommer det begeistret fra Sigrid.
Hun kunne fortelle at da hun var en vanlig publikummer på Bergenfest i fjor hadde hun aldri drømt om at hun ville stå på scenen bare et år senere. Etter årets konsert er det bare å slå fast at ingen blir forbauset om det skulle bli Plenen, Bergenfests hovedscene, til neste år.
Det blir nemlig en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Sigrid har stemmen. Hun har låtene. Og ikke minst. Hun har en utstråling som når helt frem til publikum helt bakerst på Bastionen.
Det mest imponerende er kanskje sjangervariasjonen. Hun skriver fengende sanger som kunne gitt henne en fin inntekt som låtskriver. For Sigrid er på ingen måte den tradisjonelle, kvinnelige popvokalisten med maskinkomp som vi har flust av i disse tider. Hun hadde fungert like bra på scenen alene med kassegitar eller tangenter som om hun hadde frontet et rølpete rockeband.
Les hele anmeldelsen av Einar Engelstad her