«Who the fuck is Liam Gallagher?», står det på T-skjortene som blir solgt i boden på Bergenfest denne kvelden. Publikum er nok ikke i tvil. Atskillig mer spennende er det hva han kommer til å levere fra scenen. For mannen er nesten like berømt for å skjelle ut gud og hvermann og å krangle med sin musikerbror, som sin rolle som musiker.
For de fleste er Liam Gallagher likevel mest kjent for at han sammen med broren Noel, var hovedpersonene i britpopbandet Oasis. Den nye engelske bølgen som også talte Blur, Suede og Pulp, og som oppsto som en motvekt til den amerikanske grungebølgen midt på 90-tallet.
Etter at Oasis ble oppløst i 2009, fortsatte Liam med Beady Eye. Bortsett fra brukbar respons i hjemlandet, må vel bandet betegnes som sånn passe suksessfullt med sine to album og et utvalg singler.
I fjor gjorde Liam det klart at han ville satse på en solokarriere. Nytt album skal visstnok være innspilt og muligens gis ut i løpet av året, men foreløpig har han bare sluppet en single.
Han begynner med «Rock’n Roll Star», en gammel Oasislåt. Bandet, to gitarer, bass og trommer, låter nesten som Stones og det svinger så absolutt. Han følger opp med mer Oasis, «Morning Glory», og det er slett ikke verst. Musikerne kan sitt fag.
– Nå når jeg har fått oppmerksomhet skal jeg spille noen nye låter, kommer det Fra Gallagher. Mannen har en ny plate på gang og benytter selvfølgelig anledningen.
«Wall of Glass», «Greedy Soul», «Bold» og «Paper Crown» følger på rekke og rad. Noe litt rockete og støyende og noe beatlesk og akustisk. Noen umiddelbare hits er vanskelig å få øye på, selv om det på ingen måte er håpløst. Bommer litt på en tone eller to, men absolutt godkjent for en godt voksen mann. Noe sjarmtroll kan det likevel ikke sies at han er, og på storskjermene ser han mest ut som litt arrogant og furten Al Pacino.
Anmeldt av Einar Engelstad