Tirsdag var det Britten og «Peter Grimes» i Grieghallen. I disse dager presenterer Bergen nasjonale opera (BNO) en magisk, vakker oppsetning av Händels «Messias» på Den Nationale Scene.
Sist vi hørte «Messias» under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon fremført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.
I den versjonen av «Messias» BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som fremføres, «Messias» slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.
Videokunstneren Netia Jones forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels «Messias». Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.
Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.
De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.
Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger, som vi kommer til å høre mer til.