Settingen for urpremieren på årets bestillingsverk til Festspillene kunne knapt vært bedre. I friluft i hotellhagen på Ullensvang Hotell omgitt av majestetiske fosser, høye fjell og fruktblomstring. Resultatet ble en spennende og nyskapende forestilling der historie og samtidsmusikk gikk hånd i hånd.
Dette var første gang hotellet deltok i festspillsammenheng, og de fremmøtte ble da også servert smaksprøver av både eplesaft og lokalt heimebrygget øl. Sistnevnte brygget på brake – eller christmas tree som den lokale representanten forklarte det på engelsk.
Bestillingsverket «Nordvegen» fremføres fire ganger under årets Festspill. Først Ullensvang i Hardanger, etterfulgt av Bekkjarvik og Os. Etter sigende litt annerledes for hver gang – avhengig av stedets lokale historie. Før trådene samles i Grieghallen til verket «Hugsjà» den 31. mai. En liten løs tråd fullfører så det hele på Bømlo noen dager senere.
Selv om disse forestillingene er selvstendige og nyskrevne, bygger de videre på verket «Skuggsjà» som duoen Bjørnson/Selvik komponerte og fremførte under grunnlovsjubileet på Eidsvoll i 2014.
Navnet «Nordvegen» beskriver på mange måter ideen bak det hele. Tittelen er identisk med det opprinnelige navnet på Norge, eller som det fremdeles heter på engelsk og tysk med Norway og Norwegen. Oppkalt etter sjøveien oppover norskekysten i riktig gamle dager.
På mange måter ble konserten nesten like mye historieundervisning som et musikalsk verk. For anledningen holdt på engelsk med tanke på det store innslaget av utenlandske turister denne kvelden. Mellom sangene gir Einar Selvik en svært så interessant og informativ innføring i tidlig norsk og norrøn historie og kultur. Anmelderen må tilstå at selv om han fulgte rimelig godt med i historietimene på skolen, var dette absolutt ny lærdom. Noe det sannsynligvis var for de aller fleste.
Visste du forresten at Ullensvang var oppkalt etter den norønne guden Ull, som var sjefsgud i bronsealderen før Odin, Tor og resten av gjengen overtok i vikingtiden?
«Nordvegen» fremføres i all hovedsak med akustiske instrumenter. Ivar Bjørnson med kassegitar, Silje Sandvik på hardingfele, Iver Sandøy bak trommene og Einar Selvik med bukkehorn og kraviklyre. I tillegg til Håkon Vinjes tangenter av det elektroniske slaget – inkludert beskjeden bruk av samplede naturlyder som vind og bølger.
Både Ivar Bjørnson, eller Ivar Skontorp Peersen som det står i folkeregisteret, og Einar Selvik startet sin karriere innen tungrocken på 90-tallet. Henholdsvis som gitarist i Enslaved og trommis med liksminke i diverse blackmetalband – blant annet Gorgoroth. Einar Selvik har i dag det lignende prosjektet Wardruna, og har dessuten skrevet musikk til den amerikanske TV-serien «Vikings».
Selv om de to komponistene har bakgrunn fra tungrock og ekstremmetall, er det ingen grunn til å bli skremt. Å kalle det pop vil være å ta sterkt i, men i all hovedsak er låtene melodiøse og lett tilgjengelige. Noen har et visst folkrockpreg, mens andre heller over mot symfoniske og progrock. Ingen virtuose krumspring, men solid ensemblespill. I den grad man skal benytte referanser kunne noe til tider faktisk minner om Led Zeppelin i akustisk format.
Tekstene er riktignok på norrønt mål og ganske uforståelig for de fleste av oss, men det bidrar bare til å gjøre det hele mer autentisk eksotisk. Og Einar Selvik forklarer hele tiden. Ikke bare om innholdet, men også om de utradisjonelle instrumentene han trakterer – bukkehorn og kraviklyre.
I neste uke fremføres «Hugsjà» i Grieghallen i storformat. Det betyr et atskillig tyngre og fyldigere uttrykk med bronselurer, kor og elektriske gitarer.
Dette er i høyeste grad materiale med potensial til å nå langt utenfor landets grenser. For ikke å snakke om skolekonserter med pedagogisk innhold.
Alt er ennå ikke tilgitt, Anders Beyer, men dette var en aldri så liten genistrek.