Ingen bergensbølge uten Pogo Pops. Bandets betydning for profesjonaliseringen av det bergenske bandmiljøet kan nesten ikke overdrives. Det skorter ikke akkurat på betydningsfulle band fra Bergen, men Pogo Pops var i en særstilling.
De viste at det var fullt mulig å få suksess (bandet fikk sågar en egen fanklubb i Japan) med noe så uvanlig som radiovennlig popmusikk som kunne snakke til både hjernen og hjertet på samme gang. Imidlertid tok eventyret slutt i 1996.
En gjenforening i 2006 avlet to nye album, men disse klarte aldri å gjenskape den store popmagien. «Love Is The Greatest Compass» er derimot et annet kapittel.
«Love …» er klassisk Pogo Pops. Frank Hammerslands karakteristiske vokal flankeres smakfullt av smarte bassganger og Nicolai Hamres nøkterne perkusjon, mens de luftige gitarene maler frem den ene drømmende melodilinjen etter den andre.
Låtene gjennomsyres av en sart, nesten nervøs energi, enten det dreier seg om spretne «Bright Lights», den lengtende «Running» eller mørke «This Is The Night».
Pogo Pops’ syvende album vitner om langt mer sultne og målbevisste musikere enn hva de første singlene kunne tyde på. Dette er klassisk og fokusert poprock hvor melodien trumfer alt annet.
«Love …» er et solid album. Oppfinnsomt er det kanskje ikke; Pogo Pops anno 2017 sirkulerer rundt de samme musikalske tankene og temaene som for 20 år siden. Til gjengjeld både låter og tenker de bedre enn på veldig lenge. De gamle er fremdeles eldst.