Har du noensinne kjent trykket fra en gitarforsterker slå deg så hardt i magen at du ser stjerner? Er du en av dem som danser foran scenen uten å bry deg om hvordan du ser ut, eller som ikke klarer åpne øynene på grunn av den sviende svetten fra pannen din? Da er «Cult Drugs» albumet for deg.
En ny Blood Command-utgivelse er en aldri så liten begivenhet. Ikke fordi bergensbandet tar seg god tid mellom hver gang de slipper ny musikk, men fordi bandet stadig legger listen høyere for seg selv, uavhengig av format.
Etter fem utgivelser har de heller ingen planer om å roe ned tempoet. Der andre, moderne hardcoreband gjerne kappes om hvem som kan dra i land de mest kompliserte rytmemønstrene, omfavner Blood Command de to viktigste følelsene i rocken: rå aggresjon og tøylesløs glede.
«Cult Drugs» går rett i strupen på lytteren. «CTRL-ART-DEL» starter med skjærende, industriell støy, før det forrykende slagverket og den nye vokalisten Karina Ljone slåss innbitt seg imellom om hvem som kan tvinge låten i kne først.
Det påfølgende tittelsporet kaster ikke bort et eneste sekund og kjører rett ut i den mest irriterende fengende melodilinjen du har hørt siden Per Gessle hadde sin storhetstid med Roxette.
«Quitters Don’t Smoke» gjør for eurodancen det Kvelertak gjorde for åttitallsrocken på «Nattesferd», mens «Nervous Laughter» hopper lekende lett mellom funky, spretne blåsere og tunge, huggende gitarer. Det låter akkurat så skrullete som det høres ut, men Blood Command får det på utrolig vis likevel til å fungere.
Mange band sliter med å fange magien fra debutplaten på oppfølgerne. Blood Command har derimot funnet oppskriften. Det er som om ideene fra forgjengerne har slått ut i full blomst; «Gang $igns» er et høydepunkt på albumet der det blander poppønk, brumlebass og fresende, upbeat deathpunk og stadionhymner.
«The Secret Impresses No One» er så levende og smart balansert at man fort glemmer dødpunktene «You Can’t Sit With Us» og «White Skinned Teeth», mens «Initiation Tape #1» gir albumet en kjærkommen pustepause. Det seks minutter lange avslutningssporet «(The World Covered In) Purple Shrouds» setter et verdig punktum med en særdeles potent melodilinje og et knippe cheesy blåsere ingen andre band ville våget å lefle med.
Problemet med mye nyere gitarrock er at musikerne sjelden har større ambisjoner enn å modernisere gamle oppskrifter. Dette har gitt sjangeren et ritualaktig preg, hvor alle kjenner sin rolle og hva som er forventet av dem.
«Cult Drugs» forsøker i stedet å dekonstruere hele rockemenasjeriet, for deretter å sette det sammen igjen på nye og genuint uvante måter. På mystisk vis har bandet funnet overgangene som gjør at det fungerer. Og med en vokalist som går selveste Agnete Kjølsrud (Animal Alpha) i næringen har de skrevet en helt ny kokebok med riff og rytmer. Alt er lov. Og godt er det.
Man skal være forsiktig med å utnevne årsbeste album uavhengig av sjanger såpass tidlig på året, men «Cult Drugs» parkerer det aller meste som er kommet ut i løpet av de siste årene. Dette er et ellevilt, nådeløst album, fullstendig blottet for kompromisser. Mer ambisiøs populærmusikk har du ikke hørt på veldig lenge; Blood Command får gitarrocken til å føles relevant igjen.