Hester V75 er det tryggeste spillet i byen. Sammen med NMG/G-huset står dette rapkollektivet og deres Vibbefanger-konsept bak noen av de beste og mest underholdende rapperne i byen, og det sier ikke lite. Norsk musikkpresse ga debuten «115 drømmer» (2016) hederlig omtale, mye på grunn av det friske og uvante uttrykket.
Oppfølgeren «Baby eg har et problem» viser at Hester fremdeles er en faktor å regne med, men der forgjengeren føltes som et paradigmeskifte, er oppfølgeren mer som en liten oppgradering.
«Baby eg har et problem» er gjennomført. Lydbildet er om mulig enda mer tilbakelent og luftig enn sist, og tekstene sitter bedre enn før. Ikke det at Hesters tekstunivers er blitt så mye rikere – det handler fremdeles om å ha det fint sammen med venner og damer, selv om gjengen kommer foran alt – men rapperne (og særlig Eirik Aas) har fått flere og bedre ord siden sist. De seks låtene er også såpass varierte at minialbumformatet aldri føles begrensende.
Albumet har ingen åpenbare svakheter. Derimot har det et par overraskende gjestespill som tidvis parkerer hovedattraksjonen. Hester-rapperne har en uklanderlig stil og har bygget et helt eget tekstunivers som ikke minner om noe annet i norskspråklig populærmusikk. Likevel blir de alle satt grundig på plass av gjesteartistene KingSkurkOne og Frode Grytten. Førstnevnte er i en helt annen liga når det kommer til særpreg, flyt og overraskende koblinger, mens Gryttens språklige bilder understreker hvor store begrensninger mange norske rappere fremdeles har.
Hesters debutalbum gjorde at rapkollektivet på rekordtid ble en faktor å regne med på den nasjonale rapscenen. Den i norsk sammenheng uvante kombinasjonen av godstemning, jordnære og personlige tekster, tilbakelente loungebeats og organiske samplinger som barket sammen med tynne elektrorytmer, fikk mange til å heve øyenbrynene.
På toppen av det hele fremsto Hester som noe så uvanlig som et rapkollektiv uten egoer som kjemper om oppmerksomheten. Hester konkurrerte ikke seg imellom, de bygget hverandre opp og gjorde hverandre bedre. «115 drømmer» representerte altså noe som var så grunnleggende annerledes fra hva resten av miljøet holdt på med.
Men ett år senere er Hesters lydbilde å finne hos flere andre, nye artister. Nå tar de det hele et lite skritt videre, men er det nok?
På papiret er denne oppfølgeren en bedre utgivelse enn debutplaten. Tekstene sitter bedre og tematikken er mer interessant og engasjerende, mens beatsene låter mer gjennomførte og fokuserte. Det skulle bare mangle at en relativt fersk gruppe tillater seg å bruke ett lite album på å la uttrykket sitt få sette seg ordentlig, men det har også sin pris.
Det «Baby eg har et problem» mangler er et overraskelsesmoment, en frisk bris, noe som får en til å ville flykte bort eller som gir en lyst til å komme hjem igjen.