(Tik Records)
Hvitmalt Gjerde er et av de bandene man faller pladask for.
Anmeldt av Alisa Larsen
Grunnen til det er at de alltid, alltid, alltid leverer musikk som slår en i bakken, får en til å tenke, og som fenger.
Personlig er jeg sikker på at det sitter en aldri så liten Mozart inne i hodet til vokalist Johannes Fjeldstad.
De er et band som startet uvanlig selvsikkert i purung alder og som har vokst i sitt uttrykk. De er kanskje blitt et hakk mindre skranglete for hver plate, men den rå energien som de er kjent for er der fortsatt. Sistnevnte faktor gjør dem til et usedvanlig yndet liveband, hvor de overfører energien til noe nesten bedre, enda mer eksplosivt.
«Cowboy & Indianere», «Hvitmalt Gjerde» og «Ville Venner» - de begynner å bli et band med en katalog å se tilbake på. Hele tiden balanserer de på knivseggen mellom 50-tallsrock (tenk Chuck Berry!), surf og pønk. Sistnevnte sitter kanskje litt lengre inne, men det er virkelig noe som stadig vekk manifesterer seg i deres musikk, den nonkonforme måten å skrike ut på, å endre takt, å ta en uventet vending. Og nok en gang, denne sinnsykt uforutsigbare energien de besitter.