Hvitmalt Gjerde er et av de bandene man faller pladask for og overgir seg til for all evig tid. Grunnen? At de alltid, alltid, alltid leverer musikk som av og til slår en i bakken, av og til får en til å tenke, og som fenger hver bidige gang. Personlig er jeg sikker på at det sitter en aldri så liten Mozart inne i hodet til vokalist Johannes Fjeldstad.
De er et band som startet uvanlig selvsikkert i purung alder og som har vokst i sitt uttrykk. De er kanskje blitt et hakk mindre skranglete for hver plate, men den rå energien som de er kjent for er der fortsatt. Sistnevnte faktor gjør dem til et usedvanlig yndet liveband, hvor de overfører energien til noe nesten bedre, enda mer eksplosivt.
«Cowboy & Indianere», «Hvitmalt Gjerde» og «Ville Venner» - de begynner å bli et band med en katalog å se tilbake på. Hele tiden balanserer de på knivseggen mellom 50-tallsrock (tenk Chuck Berry!), surf og pønk. Sistnevnte sitter kanskje litt lengre inne, men det er virkelig noe som stadig vekk manifesterer seg i deres musikk, den nonkonforme måten å skrike ut på, å endre takt, å ta en uventet vending. Og nok en gang, denne sinnsykt uforutsigbare energien de besitter.
«Våken» er deres tredje offisielle plate og hver langutgivelse føles som et eget avsluttet kapittel. Dette føles som et ganske klart skifte for Hvitmalt Gjerde. Kanskje er det det at de har brukt de siste tre årene på å skrive låtene, på å stille spørsmål ved alt sammen, på å lytte til andres musikk og ideer. Den store forskjellen mellom låtene, for eksempel «Lys» og «Utenfor», er påfallende. Førstnevnte full av manien de er kjent for, den andre langt rundere i kantene - kanskje ikke så umiddelbar, men en låt som fortsatt ringer i hodet noen dager senere.
Ja, Hvitmalt Gjerde er blitt eldre, men aller mest er de blitt trygg på hvor de vil med en låt. Før var det kanskje evnen til å fullkomment gi seg over til spontaniteten og uforutsigbarheten som gjorde musikken spennende, men «Våken» er desto mer interessant nettopp fordi de videreutvikler denne følelsen, de tør å investere mer tid og tanke i hver note. Det høres, det ligger nemlig i detaljene som er spredt utover hele platen, som den råtne fiolinlyden som runder av «Røyk i øyene».
Platen er full av minneverdige øyeblikk, men det som kanskje gjør mest inntrykk og som nettopp hjemsøker en, er avslutningssporet «Spøkelse». Den tar seg akkurat lang nok tid til å bygge opp og bryte sammen, styrt av Fjeldstads vokal som følelsesladd svinger opp og ned, mens resten av bandet bidrar minst like briljant.
Råskapen finner man fortsatt på «Fingen» og den berusende gode «Glamour», men skjønnheten ligger denne gang i de roligere låtene. Hvem skulle trodd!