Rock’n’roll skal være farlig. Ordentlig rock skal låte som om man ikke bryr seg om noe annet enn det som er akkurat her og nå; det skal føles som om vegger og tak brenner ned rundt en, men man har det altfor fett til å tenke på at man burde komme seg ut. På denne to låter korte EP-en klarer bergenske Romskip å mane frem nettopp denne følelsen.
«Ting betyr ingenting» er en stilsikker debut, blottet for alt unødvendig visvas. Romskip er langt ifra de første til å lefle med smått syrete garasjerock, men de låter hvassere og mer mannevonde enn de fleste andre. Bandet lener seg på enkle, men bunnsolide riff, men det som gjør at de skiller seg ut i mengden er en uforliknelig energi, smarte progresjoner og en vokalist som synger som om han aldri har gjort annet.
«Siste sjansen» er en seig, drømmeaktig og vindskeiv hyllest til øyeblikket her og nå, mens «Lei» er en hissig, pulserende og nesten pønkete låt, tilbakelent og tverr. Tekstene er enkle, men hvert eneste ord spyttes ut med en makeløs musikalitet og innlevelse. Selve musiseringen er kanskje upolert og rå, men det låter aldri som om noe er overlatt til tilfeldighetene. .
Balansen mellom de nesten meditative versene og den eksplosive kraften i melodilinjene – og fremføringen gjør at låtene får en nerve som skjærer gjennom marg og bein. Det hangler, men det smeller.
«Ting betyr ingenting» er en uforskammet god debut, sine mangler og feilsteg til tross. Eller kanskje nettopp derfor; Romskip låter som om verden raser sammen, men det føles altfor godt til at man får lyst til å gjøre noe med det.