Det er sjelden man treffer på en artist som klarer å holde karrieren så interessant både for seg selv og lytteren, som Sondre Lerche gjør.
Det som startet som en rufsete tenåring med en fantastisk popteft, har vokst seg til en artist som utforsker ulendt terreng på hvert av sine nye album. Kanskje den mest uventede vendingen så langt kom med den første singelen fra det kommende albumet «Pleasure», «I’m Always Watching». Å «skylde» sjokket på det langt mer elektroniske uttrykket blir for enkelt. Vi snakker tross alt om et dramatisk skifte i lydbilde.
Referansespekteret Lerche beveger seg ut i virker nesten i overkant åpenbare, spesielt på albumets første låter. De fungerer som hyllest til det sene åttitallet og tidlige nittitallet, hvor synthen lå som et blytungt fundament i låtene til blant andre New Order og Pet Shop Boys.
Først og fremst virker «Pleasure» som en fullkommen stillek, som om Lerche har lyttet til sine favoritter, for å ape dem etterpå – for nysgjerrighetens skyld.
Briljante «Serenading In the Trenches» er en av de lekreste popblandingene jeg har hørt på lenge – den kombinerer Lerches unike evne til å smi historier, med musikalske overraskelser. Enten det er gitaren som høres så brutal ut – som om den nesten blir hamret i stykker – eller de velkjente traprap-elementene som er så kjente fra hiphopens verden.
«I Know Something That’s Gonna Break Your Heart» blir nesten minimalistisk i forhold til sangene før den, med klare referanser til australske Tame Impala.
Det er ikke nødvendigvis lett å finne den røde tråden på «Pleasure». Først og fremst er det en plate med svært mange frittstående gode låter som spriker i stil og kombinerer fritt elementer fra alt fra new wave til dubstep, som på «Bleeding Out Into The Blue».
Det er nettopp i alle disse plutselige utbruddene av det uventede – som om det er noe som sprenger seg frem – at man forstår Lerches nysgjerrighet rundt musikken han selv lytter til. For han må virkelig lytte bredt for å smi sammen noe av dette kaliberet.
Samtidig gjør han, mellom eksperimentene, plass til det han er aller best på; å skrive poplåter få andre kan. «Reminisce» kommer til å tilfredsstille både gamle og nye fans. Foruten låtens åpenbare kvaliteter, inneholder den også fraser som kun Lerche kan skape: «I want to turn male privilege on its head, even though without it I would probably be dead».
«Pleasure» er resultatet av at Lerche filosoferer, hører, låner, prosesserer og gjør ting på nytt. Det resulterer blant annet i det fantastiske kaoset som er «Violent Game», et stykke som ble innspilt i kun ett «teke» med Lerches liveband. Her får han uttrykt sin evne til å miste seg selv i musikken, noe han alltid har hatt, men som han kanskje er blitt bedre til med alderen. Øyeblikkene med galskap er det som gjør musikken levende, og «Violent Game» til kanskje albumets mest undervurderte låt.
Dette er et uforglemmelig album som lyser av nysgjerrighet, glede og intensitet. Platen er beviset på at Lerche er i sin sterkeste musikalske fase noensinne, og stadig vekk leverer pop fra øverste hylle.