Arne Håkon Tjelle er kanskje best kjent for bergenspublikumet for sin eksentriske, definerende figur i rockebandet Bloody Beach. Jeg kan fortsatt huske første møte med bandet og deres eksplosive liveshow, med Tjelle kledd i kjortel i kjelleren på Garage. Jeg husker det som enigmatisk og trollbindende. Sammen med Chris Holm, Anders Winsents, Kim Åge Furuhaug og Erlend Alm Lerstad – med andre ord et enormt kompetent ensemble – smir bandet fortsatt en helt særegen og tidløs miks av psychrock, dub og pop.
Nylig slapp de singelen «You’ll Be Fine, Sister», et løfte om mer materiale i emning.
Samtidig er samtlige i bandet musikalsk produktive på siden, og er involverte i både egne soloprosjekt så vel som andre band. Det gjelder også Tjelle, som i løpet av høsten 2016 har sluppet små drypp fra sitt nye prosjekt, Soft Ride. Primært står han alene, hjulpet av altmuligmannen Øystein Braut, best kjent fra Electric Eye.
Soft Ride er en del mindre gjøgleraktig enn Bloody Beach, og et prosjekt som ifølge vokalisten selv er til «å begynne dagen med, stresse ned, kjøre bort eller å drømme seg vekk til». Det er en vagabondsk, seigere stil over lydbildet, som tar inspirasjon fra vestkystens 60- og 70-tallsrock.
Låten «Light The Lanterns» har liksom noe The Mama’s and the Papa’s i bunnen, bare for å omfavne metaforen fullstendig. Samtidig ligger Tjelles fascinasjon for psychrocken og bluesen i bunnen, og resultatet er fullkomment eget og er en fin forgreining av indierocken Bloody Beach til daglig utøver.
På «Light The Lanterns» finner man den samme refrengkyndigheten som man kjenner Tjelle og Holms musikk for, men med et langt mykere, nostalgisk uttrykk. Intensiteten fra Bloody Beach er tonet ned, og med Soft Ride er det som om Tjelle får lov til å drømme seg bort, utforske og bruke tid. Hans karakteristiske nasale vokal og evne til å liksom dra på ordene går som hånd i hanske med surf- og stonerrocktendensene til stede i musikken.
«Light The Lanterns» bygger godt opp under forventningene til det kommende debutalbumet «Burgundy».