I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at komponisten Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urfremført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.
I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, i 2015, var musikkviteren Per Dahl på en internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en canadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.
Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urfremførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.
Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han innspilt den for Naxos sammen med Malmö Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.
Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Svært god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke friskt fiolinfyrverkeri.
Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmö-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet.
På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære «Romanse». Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers.
Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs