Finnes det noe gjevere enn å gi seg på topp? Fra debutlåten «Diamanter og kirsebær» i 2008 til tredjealbumet «Den eneste veien ut» i 2012, hadde John Olav Nilsen & Gjengen en fantastisk reise. Et skranglete kompisband fra Loddefjord ble en av Norges høyest elskede rockegrupper. De lærte seg musikerhåndverket, men fikk også kjenne at rampelyset svir.
Høsten 2013 annonserte Nilsen at det var slutt. Kameratgjengen skulle leve videre, men bandet var slutt. Kanskje var det ikke mer å hente? Kanskje var det ikke mer å gi?
Halvannet år senere dukket Nilsen opp igjen. Sammen med Eirik Vestrheim fra indiebandet Love Dance, slapp han en singel under navnet True I.T.C. Språket var engelsk og musikken innadvendt, elektronisk pop. En naturlig utvikling, ifølge Nilsen, som jobbet stadig mer med elektronisk utstyr på slutten av tiden med Gjengen.
Så mye mer har man ikke hørt fra duoen, men i True I.T.C. lå kanskje kimen til det som skjer nå. Selv om Gjengen ble oppløst, fortsatte kjernen i bandet å spille sammen. Opprinnelig var Nilsen, Lars Andreas Eriksen og Einar Vaagenes alle for gitarister å regne, men nå lekte de med trommemaskiner og synthesizere. I fjor høst kom en singel og her er altså debutalbumet til John Olav Nilsen & Nordsjøen.
Hva er så dette? Mens den instrumentale åpningen «Intervensjon» setter stemningen, kan man gruble over bandnavnet. Der Gjengen signaliserte kameratskap og historier mange kunne kjenne seg igjen i, antyder Nordsjøen noe kjølig, mørkt og ukjent. Samtidig er vel John Olav Nilsen den samme som alltid, eller?
Vel, de tre neste sporene viderefører mye av det som var så engasjerende med Gjengen: Sterk meloditeft, elegant fremdrift og evnen til å gripe lytteren med enkle virkemidler. Verken de programmerte trommene eller spekteret av synthlyder svekker følelsen av at dette er poplåter med hjerte, muskler og åndedrett. Gitarene gjør stadig mye av arbeidet, hør bare baryton-riffet og det Smiths-aktige rytmespillet på «Paris, Bergen», eller den klassiske popklimpringen på «Inn i min tid».
På tekstsiden jobber Nilsen ennå i spenningen mellom klar tale og vage antydninger, bare litt mindre brautende enn før. Han gjør mye med lite, de innstendige gjentakelsene av kontrastbilder er effektiv poetikk: «Jo høyere du henger blir det bare lenger å falle ned» («Fra vin til vann») «Alt eg fant var det som forsvant» («Sjansen i havet»). «Min lille engel, mitt lille fengsel» («Inn i min tid»).
Så langt er altså potensialet for jublende gjenhørsglede stort, men utover på albumet viser trioen også sin innadvendte side. Nølende, kunstferdige «Her inne er det høst hele året» antyder andre ambisjoner enn å rocke på store scener. Det samme gjelder seige, småkalde låter som «(Uten ord)» og «Bergtatt av dage». Den distanserte, maskinelle lyden på «Olympia» minner dessuten om at Gjengen i sin tid samarbeidet med kunstpopperen Nils Bech. Dette er låter hvor Nilsen krever mer av lytterne og seg selv enn tidligere.
Til gjengjeld får man også «Sjansen i havet», en overraskende dansbar og funky parallell til Fjorden Baby sine Happy Mondays-hyllester. Stokker man litt på rekkefølgen kan altså albumet brukes som spilleliste både til fest og nachspiel.
Siden Gjengen la inn årene har Hjerteslag overtatt Loddefjord-rockens fane, mens Kygo og Aurora har sprengt den bergenske popstjerneskalaen. Nilsen, Eriksen og Vaagenes er kloke som ikke gjør krav på sin gamle trone. Med Nordsjøen tar de fortiden med seg inn i noe nytt – og kommer ut med frisk vind i seilene.