Kurt Nilsen har jobbet beinhardt for å bli popstjerne. Jo visst fikk han mye servert på sølvfat med «Idol»-seieren i 2003, men 14 år senere har fremdeles ingen norske konkurransemusikere oppnådd noe lignende. Det skyldes ikke bare Kurtens imponerende stemmeprakt og entertainerevner, det var minst like mye fordi man klarte å skape et salgbart produkt.
«Amazing» er kulminasjonen av dette arbeidet; her smeltes mange stilretninger ned til det perfekte rockeuttrykket for det kommersielle radiomarkedet.
«I'm HIT» er en jordnær Nashville-rocker som har kledd seg ut som en Bruce Springsteen-låt. Melodilinjene og stoppene kunne like gjerne vært hentet fra en Keith Urban- eller Sam Hunt-låt, men blåserne, tangentene og harmoniene slekter på sjelfull Detroit-rock.
«Going All In» roer det hele ned igjen med en smektende slidegitar og en smart melodistemme. Tittelsporet spriker derimot i alle retninger: produsent Eirik Grønner drar en Kygo og sniker inn både den karakteristiske bjeller, kjølig programmering og oppløftende tangenter i det luftige, smått tropiske lydbildet.
Veien er imidlertid imponerende/skremmende kort fra tropical house til hverdagsrock; snaue minuttet uti låten er Kurten tilbake i godt, gammelt slag.
God radiorock er som nikotin: begge har både en oppkvikkende og en avslappende effekt på én og samme gang. Radiorock må være enkel å kjenne igjen, uten at den aldri blir så enerverende at lytteren bytter til en annen kanal, så pregløs at den tåler å høres om og om igjen. Her lykkes albumet svært godt.
«The Power» er en myk og varm ballade, lastet med smektende bluestoner. «Horizon» er en glatt, solvarm pophymne stappet med floskler som «To feel is to live and to love is to give», mens «If I Go Blind» forsøker å henge seg på nostalgirocken til Mumford & Sons, bare uten vers som kan matche det fengende refrenget.
På ett tidspunkt glipper derimot radiorocken; nydelige, tilbakeholdne «Never Stopped Dreaming» er Kurtens kanskje vakreste låt noensinne, hvor både sangstemmen og melodiforståelsen får komme til sin rett. Men da er albumet også over.
«Amazing» er Kurt Nilsens beste forsøk noensinne på å favne så bredt som mulig. Dette albumet er nemlig gjennomsyret av den samme typen mektige stemningen man kan finne i mange U2-, Coldplay og a-ha-låter. Denne typen stemning oppleves ofte som oppløftende og livsbejaende, men den har samtidig plass til bittersøte undertoner.
Rent teknisk er dette helt ordinære akkordprogresjoner, men i praksis oversettes det til en følelse av nummen komfort og gladtrist resignasjon. Hør bare på Coldplays «Paradise», U2s «Beautiful Day», a-has «Analogue» eller Kurt Nilsens «Amazing», så skjønner du hva vi snakker om. Resultatet er et flatt, monotont og forutsigbart album.
«Amazing» er ikke et dårlig album, det er bare laget for ikke å vekke unødvendig oppmerksomhet. Dette står i sterk kontrast til den knallgode forgjengeren «Inni en god periode» (2013), en imponerende sterk, spennende og smakfull countryplate hvor det gnistret av både sangeren og låtskriveren Kurt Nilsen.
«Amazing» er derimot produktet Kurt Nilsen, helt uten motstand eller overraskelser. Det er nemlig laget for radio, ikke virkelige mennesker som er glade i musikk.