Av alle bergensbølgeskvulp er Silja Sol ett av de fineste. Hennes tidvis nesten pønkete indiepop og -rock kan være både skakk og skeiv, men dette har hun ofte balansert med tilgjengelige melodier og direkte tekster. Silja Sol er ikke redd for å være kommersiell når det trengs, men på «Ni liv» forsvinner tidvis sangeren Silja Sol.
Silja Sol er en av landets mest interessante musikere. Hun skriver til tider temmelig avanserte progresjoner og melodilinjer, og måten hun benytter seg av halvtoner for å skape spenning i temaene, er mildt sagt forbilledlig. Samtidig er hun heller ikke redd for å gi låtene den luften og roen i minimalistiske partier de trenger for å leve. Derfor er det ingen overraskelse at det mørke og skarpe elektro-uttrykket på «Ni Liv» gir noen av hennes beste enkeltlåter til nå.
Silja Sol har aldri stått stille. «På hjertet» (2014) var et skeivt, energisk popalbum, mens «Væremeh» (2016) var en form for mer utflytende og atmosfærisk rock. I begge tilfeller gikk vokal og melodi sammen som erteris, men på «Ni liv» er det noe som skurrer. Noe av hennes personlighet drukner litt i produksjonen, og Silja Sols stemme kommer ikke gjennom like godt som på hennes to første plater.
Det er synd, for selve låtene – råterialet – på «Ni Liv» holder tidvis høy kvalitet. Særlig «Semmenemme», «Omveien», «Ta fyr» og tittelsporet vitner om at Silja Sol har modnet betraktelig som låtskriver på få år. Dette er låter som kan få deg til å danse som besatt, på dansegulvet så vel som på soverommet.
Dette er musikk skrevet for både hjerne og hjerte, som på sitt beste får det til å føles som om akkordene og drivet kan få en til å gå opp i fyr og flamme.