Kvelertak vant nylig Spellemannprisen i kategorien rock, og de høylytte rogalendingene er blitt ett av Norges største band i løpet av de siste årene. To av medlemmene, Marvin Nygaard og Vidar Landa, har imidlertid over lengre tid leflet med et litt snillere uttrykk – noe som har resultert i bandet Beachheads. De beskriver seg selv som et powerpopband – og gjengen leverer virkelig melodiøse saker fra den norske vestkysten.
Musikalsk sender platen oss tilbake til nittitallet og skatepønken som regjerte både pike- og gutterom. Den vokste ut fra den amerikanske vestkystens hardcorescene, da band gikk over fra et mer nådeløst hardt uttrykk mot en langt mer melodiøs retning. Det er egentlig et godt bilde på prosjektet i seg selv. Låtene er ispedd litt Weezer, som på «Give Me Some Love» – uten at det nødvendigvis er en sammenligning bandet ønsker å pådra seg. De sender også tankene til Parquet Courts’ intense, energiske uttrykk på fantastiske «Despair», som klokker inn på passende et minutt og femtien sekunder, som en av det selvtitulerte albumets soleklart beste låter.
På «Reverberations» er de litt i samme terreng som amerikanske Neutral Milk Hotel, og det slår meg at på mange måter er et album fullt av nostalgi. Det står ikke i veien for det faktum at Beachheads låter fester seg dypt i hjernebarken, med gnist som rører, som imponerer.
Tekstene rører ved alle livets store enigma; kjærlighet, vennskap, glede, fortvilelse. Resultatet en håndfull låter som står stødig på egen hånd, og attpåtil egner seg for radio. Det er ikke et kompromiss, heller en feiring av «powerpop»-sjangeren.