Kvartetten Knekklectric presenterer seg med en selvironisk fatalisme. Albumdebuten «Ingenting å melde» følges nå opp av «For mange melodia», et minialbum preget av tekster om å komme til kort. Det paradoksale er at selve musikken er proppfull av selvtillit, fra det tette, drivende kompet og den avanserte pardansen mellom gitar og keyboards til vokalistenes sterke ålesundsdialekt. Såpass fullpakket er musikken at det holder lenge med seks spor, for som tittelen antyder, finner man flere interessante tonerekker her enn mange band kommer opp med på en hel karriere.
Knekklectric kombinerer progrockens dragning mot det episke med den alternative rockens intensitet, uten å gå seg vill i egen skaperglede. Arrangementene er fulle av krumspring, men mister aldri fremdriften eller ambisjonen om å fenge lytteren. Både i lyd og innstilling kan bandet høres ut som en blanding av svenske Dungen og et Motorpsycho uten metalfaktene. Spesielt syntharbeidet er imponerende – keyboardist Hogne Aarfloth byr på oppfinnsomt spill og et forfriskende arsenal av spennende lyder. Slik balanseres også det intrikate gitararbeidet til Ed Bro og Johannes Maaseide.
Som vokalister byr de to også på god dynamikk, for eksempel i dialogen mellom skrikende vers og rolige motsvar på «Hanska på». Åpningslåten understreker bandets lek med selvmotsigelser – mens musikken bygger opp til et voldsomt løft, forteller refrenget at «Vi er mindre enn vi tror». Et par steder truer instrumentalpartiene å gli over i selvfornøyd fusion, men heldigvis tilbake til popverdenen. Mest fengende er kjærlighetssukket «Stolpekontroll», mens avsluttende «Ski no» leker seg lengst ut på progviddene. Til sammen et album så fullt av gode ideer at det kan få et langt liv hos lytterne.