Bitte små regndråper mot vindusruten. Et grått lys legger seg over hustak, busstopp og øde fortau. Solen har ennå ikke stått ordentlig opp; det tykke, lave skylaget forsøker å holde på himmelens hemmeligheter enda en stund til.
Å lytte til bergenstrioen 1982 er som å ha overlevd de første, vanskelige trinnene på et kaldt soveromsgulv en tidlig morgen: Når den første fornemmelsen av å være desorientert og litt ekstra hudløs først har lagt seg, begynner man å finne både ro og rytme. Da kan hele kroppen våkne på ordentlig.
1982 beveget seg for første gang ut i offentligheten for ti år siden. Trioen gjorde seg raskt bemerket med sin intense, minimalistiske improvisasjonsjazz, mye på grunn av gruppens sans for teksturer og utradisjonelle bruk av hardingfele.
Helt siden det selvtitulerte debutalbumet (2009) har 1982 vært ensbetydende med lyden av norsk folkemusikk som våkner opp til en ny, krevende og mer kompleks musikalsk virkelighet, hvor veien blir til mens man går.
Imidlertid har gruppen også vist spennende takter når det kommer til større og mer melodiøse, musikalske tablåer, særlig på samarbeidet med jazzgitaristen BJ Cole fra 2012. «Chromola» tar dette til et helt nytt nivå.
Dette er en forsiktig utgivelse. Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Øyvind Skarbø føler seg sakte frem mens de bygger sine musikalske rom med slagverk, orgel og hardingfele. Det kan kanskje låte som et strengt utgangspunkt, men trioen lar aldri dette bli en begrensning. I stedet skaper det rom for et vidt spekter av følelser og stemninger.
Den søkende strykeren etableres fort som det naturlige midtpunktet, men den tar seg likevel aldri friheter som går på bekostning av de andre instrumentene. Her trekker alle i samme retning, på ekte sosialdemokratisk maner.
Det er ingen brå bevegelser på «Chromola». Det betyr overhodet ikke at 1982 lager trygg musikk, her er det rikelig med utfordrende anslag og opptakter til det som like gjerne kunne blitt frenetisk kakofoni, men trioen har stramme tøyler rundt improvisasjonene sine.
Selv det mest intense sporet, «04:45», kontrasterer nervøs perkusjon og famlende orgel med en varm og øm klang, sydd sammen rundt en naturlig og ledende oppbygging.
Det er noe utpreget skandinavisk over «Chromola», ikke bare fordi bruken av hardingfele og orgel plasserer den i en helt bestemt, musikalsk tradisjon. Albumet går som hånd i hanske med nordisk krim, bratte fjorder, øde vidder, mørke, stille innsjøer og ugjennomtrengelige skoger. Samtidig låter det også av folketomme bygater, skarp og ren arkitektur, samt den tause trengselen på bussholdeplasser hvor alle forsøker å unngå de andres blikk.
Det betyr likevel ikke at dette er et introvert album; de enkle melodilinjene og strukturene inviterer lytteren inn i et fellesskap.
«Chromola» er som å få en stor, varm og forsiktig klem når du er på ditt mest sårbare og hudløse. Dette er jazz som tar deg forsiktig i hånden og leder deg varsomt ut i en verden av lys.