Vikingmetall i barnehagen? Klart det passer, bare spør bergenske Helheim. Bandet kom virkelig i søkelyset da de i 2008 besøkte Klosteret barnehage i Bergen for å dele det glade vikingbudskap og for å skape blest om sitt siste album, «Kaoskult». Både nasjonale og internasjonale medier hevet øyenbrynene, men egentlig var det veldig passende.
Fra den spede svartmetallstarten med «Jormundgand» (1995) har Helheim alltid søkt mot nye, krevende farvann, uten å glemme hvor de kommer fra. Av alle bergenske metalband er Helheim det mest interessante. Det betyr ikke at de nødvendigvis er det beste, men bandet forsøker alltid å gjøre noe nytt. Det har gjort Helheim til noe helt unikt i norsk metalfauna. Og endelig får de full uttelling for innsatsen.
Det har vært en lang prosess, som begynte med de meditative stemningene på «Kaoskult». Men på «Heiðindómr Ok Mótgangr» (2011) fant bandet frem til et renere og mer åpent lydbilde.
Bandet fant for alvor plass til andre instrumenter i lydbildet sitt, som for eksempel pauker og horn. Oppfølgeren «raunijaR» (2015) videreutviklet dette uttrykket til noe som best kan beskrives som progressiv, norrøn postrock, et godt stykke unna den bekmørke starten på 90-tallet.
Med «landawarijaR» får endelig bandet full uttelling for alle årene med eksperimentering og sjansespill: 2017 har allerede gitt oss ett av årets desidert beste album.
«landawarijaR» tar pusten fra meg. Det slår meg i magen og stirrer meg i senk. Sjelden har jeg vært utsatt for en så fysisk lytteropplevelse som dette.
«Ymr» sin varme åpningsriffing går fort over i et drønnende vers hvor de to kraftige uttrykksfulle vokalistene utfyller hverandre utmerket. Balansen mellom det mørke, knugende og det lyse, nesten flyktige går opp i en høyere enhet.
Denne dualiteten har bandet dyrket lenge, men det er først her de virkelig får forløst sitt potensial. Riffstrukturer er uvanlig i sjangeren, men det føles likevel som det mest naturlige i verden.
«Baklengs inn i intet» kaster lytteren inn i en heseblesende storm av svartmetall og messingblåsere, før et slående vakkert, melodiøst parti bryter opp skydekket og slipper solen inn for en stakket stund.
«Rista blodørn» fortsetter hardkjøret før den etter få minutter legger om til seig tungrock med en av de enkleste og mest trolske sologitarene du har hørt på lenge.
Tittelsporet kan friste med bandets kanskje mest overraskende riff til nå, samt dynamikk og oppbygging som gjør at den nesten ti minutter lange låten ikke føles ett sekund for lang.
På «Ouroboros» maler de ulike vokalteknikkene et komplekst og melankolsk lydbilde, før «Synir» egger til strid med svenske Alfahannes Pehr Skjoldhammer på gjestevokal.
Det hele toppes med «Endedagr», en seig åndemaner av en låt som kveiler seg så hardt rundt lytteren at det er like før det svartner.
Vikingmetall er en vanskelig sjanger. Det rolige tempoet og den utstrakte bruken av mer tradisjonelle folkeinstrumenter, samt en hang til episk heltedikting og lystige melodilinjer, gjør at det fort kan bikke over i det ubehagelig tjomslige.
Helheim har derimot klart å kombinere det overveldende, drømmeaktige fra svartmetallen med mer tidløse, tvetydige stemningsbilder. Vel har de gjort hederlige forsøk tidligere, men denne gangen faller alle brikkene på plass. Det knugende mørket kontrasteres med et florlett lys, det aggressive jaget brytes mot en suggererende, stoisk ro. Noen tonerekker egger til strid, andre trøster og beskytter. Det er denne kompleksiteten og melodiforståelsen som gjør «landawarijaR» til en eneste lang maktdemonstrasjon