Ett av årets gledeligste gjensyn kommer fra det britiske suksessbandet The xx, med albumet «I See You». Kjent for sin nytolkning av begrepet soveromsrock, ikke helt i samme sjanger som Todd Rundgren (se: «Can We Still Be Friends») og «Baby» av Donnie & Joe Emerson, men med samme myke og nostalgiske intensjon.
Hele deres prosjekt har sitt fundament i en grunnleggende evne til å legge seg naken, om å synge om sårbarhet på grensen til det smertefulle. Fra bandets spede start med albumet «xx» i 2009, har medlemmene i mellomtiden rukket å vokse opp, både personlig og musikalsk.
Emosjonen er fortsatt der som en fanesak, det er fortsatt det som definerer låtenes tematikk, men det er større, mer komplekse problemstillinger som blir fortolket. Det blir understreket av et langt mer maksimalistisk lydbilde enn på tidligere plater, som er mildt sagt underspilte.
Noe av «skylden» for det ligger nok hos Jamie xx, som i bandets hvileperiode har gjort fremragende karriere med sitt elektroniske soloprosjekt. Hans fingerspitzgefühl når det kommer til å smi låter som balanserer fullkomment mellom det forsiktige og voldsomme, er helt unik.
Jamie xx er mesteren av oppbygging, og det kommer kanskje aller best frem på fantastiske «Performance», hvor Romy Croft leverer en av hennes beste opptredener. Låten glir forsiktig over i «Replica», som liksom bygger opp til og forutser kolossen som er «Brave For You».
«I See You» er overraskende sjenerøs og storartet, det sjenerte har de liksom lagt bak seg. Til tross for momenter, er det en plate som ikke har for mange høydepunkter – og det er helt ok. Det man til gjengjeld får, er en mettende lytteopplevelse som opptrer som en helhet, som et testament på deres stadige relevans.
Trenger du til gjengjeld et takeoff, er det «I Dare You» du skal se til.