Silja Sol har funnet sin posisjon i den evige sagaen som er «bergens musikkmiljø». Hun skiller seg ut og er en bestemt og tydelig stemme.
Siljas vokal er en av de mest gjenkjennelige og særegne vi har i byen. Tekstene og det musikalske er unike, og forteller historier som man ikke støter på ellers. Hun tillater seg også å la seg inspirere fra det aktive og eksentriske musikkmiljøet hun er en del av, og det finnes få grenser for hva som er lov og ikke lov å gjøre.
Som hun selv har fortalt tidligere handler ikke musikken til Silja om «sigg, p-piller og snop», til sammenligning med for eksempel Kaja Gunnufsen. Det er ikke noe galt med å gjøre sistnevnte, men for Silja Sol dreier det seg mer om å lage musikk som tar for seg abstrakte konsepter om livets banaliteter.
Fjorårets låt, som er første singel fra den nye platen som kommer senere i år, «Dyrene», er et godt eksempel på dette.
Det siste året har Silja Sol vært med som vikar på turné med Aurora, en av Bergens mest lovende artister. Det er imponerende at hun holder på sitt eget uttrykk, til tross av at hun er omgitt av folk som spiller musikk som er annerledes enn hennes eget.
«Dyrene» var en tilsynelatende god indikator på hva hennes neste plate ville høres ut som, med sin Casiokids-aktige og sprettende lekenhet.
Den ferske singelen «Ni Liv», som også er tittelsporet på den kommende platen, er et slags hymne på samme måte som Katy Perrys «Roar» var.
Refrenget sier det så fint: «Om eg hadde hatt ni liv, ville jeg landet på beina, det er bare å ta det igjen i det neste». «Ni Liv» er en slags overlevelseshymne, ispedd litt hemningsløshet. Musikken i seg selv balanserer elegant mellom det storslåtte dansbare og en karakteristisk seig rock, alt satt til beaten av en katt som maler.
«Ni Liv» er nettopp vitamininnsprøytingen man trenger i starten av året.