Heidi Torsvik er en aldri så liten institusjon i det bergenske musikkmiljøet. Foruten mer kjente bandprosjekter som HP Gundersens The Last Hurrah!! og det vindskeive honkytonk-bandet Heidi og problemene, har plateselskapet hennes – Goodbye Records – også hjulpet med å forløse flere fine, lokale artister som Sklitakling og Det Skandaløse Orkester.
Den jazzutdannede sangeren har også allerede ett flott soloalbum bak seg, men det er nå hun finner sin helt egen stemme.
Som soloartisten Heidi Goodbye står hun med begge beina godt plantet i amerikansk tradisjonsmusikk, men noen ganger tar hun et lite, lekent skritt i andre retninger.
«I Love People Who Care» er en klangfull, drømmeaktig lek med harmonier og støy, mens «Oh Dear» er en søt og skakk kjærlighetserklæring med flere mottakere. «Anger and Frustration» får opp tempoet med et pumpende piano og smatrende trommer.
Torsvik har en uttrykksfull og markant stemme: Det føles underlig passende når hun bommer på en liten halvtone eller ikke porsjonerer kraften slik man kunne forventet.
«A Flash of Bliss» er et album fullt av kontraster. «Adios Amigo» spiller den tynne, nasale stemmen opp mot en drivende basspuls og bakgrunnslarm, mens mørke, intense «Norwegian Blues» bygger seg sakte opp til noe av det mektigste som har vært laget av norske bluesartister på veldig lenge. Denne får igjen umiddelbart sitt rake motstykke i såre, hudløse «Who I Am» og «I’m Not Crazy», hvor Heidi briljerer også som tekstforfatter. Her tar hun rent pusten fra lytteren.
Mer tradisjonelle låter er det også plass til. Problemet er at disse blekner fullstendig målt opp mot de øvrige sporene. Det er ikke noe å utsette på musiseringen, harmoniene eller tekstene, det er bare det at de mangler energien og personligheten som gjennomsyrer det resten av platen er dynket med.
«Wild Women» er rik på sjarm, men blekner fort da den gjør lite annet enn å resirkulere gamle sjangertroper. Så også med «A Shadow Spreads Its Wings», som med unntak av litt malplassert støy rundt midtveis, er kjedsommelig forutsigbar.
Mange norske artister har en forkjærlighet for americana. Det skorter derfor ikke på dem som forsøker å gjenskape litt av magien fra artister som Gram Parsons, The Highwaymen, Karen Dalton, Alison Krauss eller Bill Monroe. Men ofte strander slike prosjekter på at artisten(e) forsøker å lage et så autentisk lydbilde som mulig.
De røper seg som regel på små detaljer som i overkant nasal vokal, overdreven tematikk eller norske vendinger forkledd i engelsk språkdrakt. Slikt kan kanskje virke som småplukk, men det er slike ting som sparker bein på forestillingen de ellers så nøysomt forsøker å bygge opp.
Heidi Torsvik går derimot sin egen vei. Hun bøyer, vrir og vender på tonene der andre ville voktet seg vel for å utfordre dem. På sitt beste er det som om det enkle, nesten naivistiske uttrykket kler av melodiene og stryker dem mot hårene, slik at de åpenbarer seg i all sin styggvakre prakt.
Alt er ikke like vellykket, men innimellom fremstår «A Flash of Bliss» som nettopp det tittelen lover: små øyeblikk av ren, musikalsk lykke.