Hvordan visste Brian Eno at 1. januar 2017, dagen han lanserte sitt nye album, skulle komme med kald luft og skarp sol, som en frisk oppvåkning til et nytt år, en mental nullstilling fra fjorårets vintermørke og isittende smerter, en akutt følelse av friskhet, et øyeblikks tro på at den nye kalenderen virkelig var full av blanke ark og håp?
Det eneste som manglet var et lydspor til denne plutselig oppståtte muligheten for erkjennelse – og her var det jo: Det ene sporet som er «Reflection», 54 minutter langt, en tilnærmet uendelighet av musikk, kjente klanger og mønster det er lett å åpne seg for, som samtidig gir en sterk opplevelse av noe nytt. 1. januar-musikk, rett og slett.
Vi snakker altså om Brian Eno, støymesteren i det tidlige Roxy Music, blir regnet for å være ambient-sjangerens far, en kreativ lyddyrker som har løftet karrieren til mange, som Bowie og U2.
Dette er Eno på sitt mest klangorienterte, tilsynelatende melodiløst og rytmefritt, i klar forlengelse av de såkalte ambiente ideer han har vendt tilbake til på ulike album gjennom førti år. Små anslag av xylofonaktige synthlyder danner behagelige tonerekker og strekkes ut i lange spiraler som bukter seg forbi frekvenssignaler som påvirker både deres retning, styrke og lengde.
Et par steder underveis er det antydninger til større brudd i musikken, uten at det oppleves dramatisk. Som på de beslektede utgivelsene er Enos klangverden preget av lys, positivitet og godhet, men med en følelse av uvisshet som appellerer mer til nysgjerrighet enn frykt, og som gjør musikken hans til noe nærmest naturgitt.
Jo mer naturgitt vi opplever denne musikken, jo nærmere er vi trolig Enos ideer om den frikoblede, uavbrutte musikken.
En versjon av denne platen kommer som en app der lydene og mønstrene sendes gjennom algoritmer som skaper en evigvarende strøm av musikk i kontinuerlig endring. En slik tilnærming gir åpenbart rom for interessante refleksjoner rundt komponistens rolle. Men den kaster også et lys over lytterens forhold til musikken.
Der popmusikk gjerne blir kvalifisert etter graden av «umiddelbarhet», altså gjenkjennelse, hvor lett det er å like rytmene, melodiene og ordene, vil annen type musikk ofte fremheve kvaliteten ved det å bruke tid, åpne seg for inntrykk, la seg overvelde.
Eno viser at disse to lytterstrategiene er uatskillelige. Jo visst er «Reflection»s styrke at den skaper et rom for ettertanke, at den henstiller til oss å lytte nært, bruke lang tid, søke dybde, definitivt å bidra til å definere musikken, kanskje til og med appellerer til nytelse fremfor tilfredsstillelse. Samtidig, fordi den inngår i Enos langvarige musikalske prosjekt, er veien inn i dette rommet velkjent.
Lydmessig kunne ikke denne platen vært laget for førti år siden, men de musikalske ideene er ikke nye. På grunn av Eno er de tvert imot velkjente. Derfor er ikke «Reflection» bare et møte med et nytt år, men en del av vårt tidsbilde, vår samtid.
At vi åpner vår bevissthet for samtiden, gjennom (atter en gang) å fatte interesse for Enos musikk, er den fremste kvaliteten ved dette albumet.