Det synes å være et slags skille i Justin Vernon aka Bon Ivers liv og karriere. Den første etappen var definert av den neddempede klassikeren «For Emma, Forever Ago», som befinner seg et sted mellom folk, rock og pop. Det var platen Vernon skrev og spilte inn i en hytte i skogen, etter at det hadde blitt slutt med damen. Men allerede på EP-en som fulgte, «Blood Bank», introduserte Vernon autotune på låten «Woods». Den vokalvrengende teknikken som på mange måter karakteriserer alt fra Kanye West til elektronisk dansemusikk på hitlistene, er etterhvert også blitt definerende for Bon Iver.
På hans nye plate «22, A Million» er det som om autotune har blitt en del av Vernons vokal, permanent, som på vakre «715 – CRΣΣKS». «22, A Million» er full av intrikate sangtitler som «10 d E A T h b R E a s T ⚄ ⚄» og «21 M♢♢N WATER».
Tidligere bandkollega og venn Trevor Hagen publiserte et lengre essay om platen på Bon Ivers hjemmeside i forkant av plateslippet. Her forklarer han «22, A Million» som dels kjærlighetsbrev, dels det siste kapittel i en to tiår lang jakt etter selvet. Platen er et resultat av å ha kjempet gjennom angst, fortvilelse og følelsen av at alt kan smuldre mellom fingrene, når som helst. Det er da den første frasen i «22 (OVER S∞∞N)» blir satt i kontekst: «It might be over soon.
En av de mest umiddelbare låtene er «33 "God»», en kanonkule som ved endte 3 minutter og 33 sekunder etterlater en stor, tom stillhet. Det er her Justin Vernon beviser at er mye som skjer bak all staffasjen; det er vokalprestasjonene, tekstene, evnen til å leke med teksturer og komplekse lydlandskap satt sammen av et utall samples. Pianointroen kunne like godt ha vært til en Elton John-låt. Dette er den moderne powerballaden.
«22, A Million» er krevende, men også fullstendig altoppslukkende. Justin Vernons angst er tilstede i hvert lille hjørne, men forløses i intense og ekstatiske momenter spredt utover hele albumet, som på «666 ʇ». Et personlig og ekstraordinært popverk.