Mens mange moderne band som driver med rock av det progressive slaget henger seg opp i taktskifter, snedige rytmer og instrumenter av det mer aparte slaget, er det også dem som lener seg vel kraftig på fortiden. Der de førstenevnte omfavner det utfordrende ved progrockens vesen – og ofte mister de gode låtene av syne, sitter den andre typen band ofte fast i en seig suppe av fløytespill, syrete fuzzgitarer og alvedans, uten anelse om hva som har skjedd på musikkfronten de siste 30 årene.
Bergenske Seven Impale hører hjemme et sted midt imellom disse ytterpunktene; de bygger på et fundament lagt av band og musikere som King Crimson og Frank Zappa, hvor det dramatiske alltid balanseres med håndgripelige melodilinjer som leder lytteren trygt gjennom de musikalske irrgangene. På den andre siden låter det sjelden datert – «Contrapasso» er et moderne og selvbevisst progalbum.
På debutalbumet «City Of The Sun» (2014) hadde Seven Impale kokt sammen et potent og fokusert heksebrygg av noen låter som virkelig vred og vendte på seg innenfor sjangeren. På oppfølgeren har bandet videreutviklet tendensene fra forgjengeren; grunnstammen i låtene er enkle og rene, men bandet bygger dem ut på nær sagt alle tenkelige måter. Resultatet er tidvis svært vellykket.
«Lemma» starter med en seig og fin groove; den gyngende bassgangen og det pumpende orgelet vugger det hele i gang, før en hysterisk saksofon gjør sin inntreden. Deretter slår bandet ut i full blomst med nesten operatiske partier.
Det er smart, underfundig og dramatisk. «Heresy» kaster lytteren rett ut i et nådeløst grunnriff før jazzen gjør sitt inntog i kulissene; kontrastene mellom det massive og det florlette gjør denne låten til en frydefull reise. «Helix» fascinerer med sine intrikate takter, mens «Convulsion» hveser og raser med sine tunge riff før blåsere og en dramatisk vokal leder lytteren over i et suggererende, meditativt parti.
Seven Impale har nok lest sin Dante, slik albumtittelen vitner om. I hver av de ni sirklene i Dantes Helvete introduseres vi for et «contrapasso», et forhold hvor den døde synderen straffes og forhindres i å fortsette sine synder, på et vis som sto i direkte motsats til det han eller hun er dømt til Helvete for. For eksempel ble spåmenn straffet ved at hodene deres ble snudd 180 grader, slik at de alltid skuet bakover.
Seven Impales ni låter lange «Contrapasso» drøfter nettopp motsatser, der ulike skalaer, følelser og takter brytes mot hverandre. Det tunge vris mot det lette; det lavmælte tvinges over i det hysteriske. Bandet skuer ofte helt tilbake til progrockens fødsel og avant garde-jazzen, men forholder seg også til moderne metal og rock. Det låter som om de er på vei både fremover og tilbake på én og samme gang, men underlig nok står de likevel aldri på stedet hvil.
Som en slags konseptplate ville noe annet enn ni spor vært helt utenkelig. Imidlertid er det ikke alle ideene som forløses like godt – som i tilfellet «Phoenix» – mens andre dras ut i det evinnelige. Dessuten kunne bandet med fordel eksperimentert mer med enda større kontraster; «Contrapasso» er en krevende (men samtidig relativt trygg) opplevelse, sjangeren tatt i betraktning.