Dette albumet kommer med en ferdig skrevet kontekst: En av Nick Caves sønner døde mens platen ble spilt inn. Slikt appellerer til den gråtekonen i oss. Har du anlegg for det, kan albumet lett tolkes som en lang klagesang. Hvert sukk, hver såre vokallinje, de messende versene, den dystre poesien, den dunkle musikalske helheten - alt kan presses inn i fortellingen om "Skeleton Tree" som et sørgealbum. Og likevel blir det galt.
Cave har uttrykt at han ikke ønsker å være et objekt for fremmedes medlidenhet, og det er få (om noen) referanser til sønnens dødsfall her. Sangene var skrevet da det skjedde, og sorgen i tekstene er kjente utsagn for Caves etablerte blikk på verden. Når vi legger merke til at Caves stemme er blitt spakere, er vi nok heller vitner til en aldringsprosess enn en sorgprosess.
Denne slitnere vokalen er en interessant tilvekst til Caves musikalske og lyriske uttrykk, men den er samtidig en utfordring for ham. Kanskje leter han etter en annen type vokal energi enn den malmfulle, lett arrogante som har kjennetegnet han til nå. På "Skeleton Tree" har han lagt seg på en mer resiterende stil, tilpasset en poesi der rytmen er blitt mer stakkato, og i en musikalsk setting som nærmer seg det melodiløse. Til tider er det mer diktopplesing enn musikk, der The Bad Seeds bidrag mest blir mørke kulisser.
«Skeleton Tree» er et krevende album. Caves tekster er spennende å fordype seg i. På sitt beste smelter den rytmiske framføringen sammen med en intens vokal nærhet som gir lytteren lettere vei inn i dem. Men for ofte blir Caves smertefullt allvitende dikterposisjon og bibelske vendinger tunge å fordøye når de verken sukres med vokal snert eller melodisk styrke. Forrige studioalbum bød på sanger som tilhører hans ypperste, ingen her er i nærheten av det nivået.