Den perfekte musikken for folk som liker å gå i skogen en mørk kveld. Slik omtalte en kritiker Wardrunas særegne blanding av gammel nordisk folkemusikk med røtter tilbake til vikingtiden og et mer moderne uttrykk. I så måte var også settingen under lørdagens utsolgte forestilling så perfekt som det går an å bli. Den 750 år gamle Håkonshallen som konsertlokale kombinert med middelalderfestival i borggården på Bergenhus i regi av Bergen Bymuseum.
Resultatet ble en mektig imponerende og suggererende forestilling for de 400 tilhørerne.
Les også:
Det begynner med blåsing i noen store horn av det slaget du kanskje har sett som illustrasjoner i Snorres Saga. Fortsetter med bukkehorn, tunge trommer, fele, fløyter og dyster korsang. I høyeste grad annerledes, men på ingen måte utilgjengelig. Hypnotisk og til tider ganske dystert. Det er nesten som en lurer på hvor alle de kappekledde munkene har gjemt seg.
Strengt tatt har Wardruna eksistert siden 2004, men kan ikke sies å ha vært plagsomt produktive verken på plate eller konsertfronten. Debutalbumet kom i 2009, mens oppfølgeren ble gitt ut for tre år siden. Live-opptredenene har også vært sporadiske. Denne høsten holder imidlertid Wardruna konserter både i USA og Europa i forbindelse med utgivelsen av det tredje albumet «Ragnarok» som kommer i oktober.Allerede er flere av konsertene utsolgt, og bandet har måttet sette opp ekstra forestillinger både i Paris og London.
Les også:
Nå er vel egentlig Wardruna knapt noe ordinært band – en og annen sporadisk livekonsert til tross. Mer multi-instrumentalist Einar «Kvitrafn» Selviks prosjekt og musikalske baby. På de to første albumene var også Kristian «Gaahl» Espedal fra Gorgoroth og DNS-musikalen «Svartediket» med på laget, men han har for øyeblikket egne prosjekter å ivareta. Vokalist Lindy-Fay Hella er imidlertid fremdeles med.
Mye av materialet er kanskje mer stemninger enn direkte melodier. Gotisk og trolsk musikk som ville vært det perfekte soundtrack til en middelalderfilm. Men her er også mer livate og fengende låter som det nesten går an å danse til. En liten remiks, noen ekstra beats og litt elektronika på et gutterom i Fana, og en skal slett ikke se bort fra at det kunne gått bra på Spotify eller Tidal.
Musikalsk er det sannelig ikke lett å definere Wardruna. På et vis er det en slags tradisjonell folkemusikk med inspirasjon fra vikingtiden med sine runer og bruk av gamle instrumenter. Men likevel så langt fra Landskappleiken som en kan komme. Så har da også både Selvik og mange av musikerne sin fortid i ekstrem-metal. VG-lista? Bare glem det.
Likevel er Einar Selviks siste prosjekt «Skuggsjã », der han samarbeider med Ivar Peersen fra Enslaved, så pass universelt at albumet klatret opp til niendeplass på den amerikanske Billboard-listen tidligere i sommer. Riktignok på folkemusikklisten, men det burde likevel gi en pekepinn på hvor stort nedslagsfelt både bandet og det musikalske uttrykket har internasjonalt. At musikken også blir flittig benyttet i History Channel-serien «Vikings» hjelper selvfølgelig også.
Hva det synges om? Sannelig ikke lett å si for her går det både på gammelnorsk og talemål fra vikingtiden. Titlene på de to første albumene, «Gap Var Ginnunga» og «Yggdrasil» er like uforståelig for nordmenn som amerikanere. Men det musikalske kommuniserer til de grader over landegrensene.
Foruten Einar Selvik og Lindy-Fay Hella består laget denne kvelden av H.C. Dalgaard, Arne Sandvoll og Kjell Braaten på perkusjon og diverse trommer. Eilif Gundersen trakterer bronselur og bukkehorn mens Jørgen Nyrønning spiller hardingfele. Frida Riisnes er vokalist i likhet med alle de andre musikerne, og Einar Selviks barn Ask og Tuva får også slippe til.
Søndagens ekstraforestilling er selvfølgelig også utsolgt. Men det slår meg at dette ville vært et perfekt konsept for Festspillene. Tradisjoner og nytenking i skjønn forening. Urnorsk musikk med et internasjonalt nedslagsfelt. Noe av Selviks musikk til Vikings-serien ble oppført med fullt symfoniorkester under filmfestivalen i Krakow i fjor.
Noe å tenke på, Anders Beyer?