De siste årene har saksofonfantomet Marius Neset fra utgitt en rekke sensasjonelle plater, de fleste spilt inn med trio eller kvartett. Men han har også beveget seg utenfor jazzens klassiske småformater. For eksempel samarbeidet han i 2014 med Trondheim Jazz Orchestra på platen «Lion», som også han vant en spellemannpris for. Og i 2013 skrev han en liten opera som ble fremført av Oslo Sinfonietta.
På «Snowmelt», Nesets nyeste plate, ekspanderer han denne delen av virksomheten sin. Nå satser han på det helt store formatet. Og resultatet er fremdeles like sensasjonelt.
«Snowmelt» består av tre verk for jazzgruppe og orkester. Alle verkene er komponert av Neset og blir fremført av ham selv på tenor— og sopransaksofon og hans tre faste partnere - Ivo Neame (klaver), Petter Eldh (bass), Anton Eger (trommer) - i samspill med London Sinfonietta, et av de førende ensemblene på den internasjonale samtidsmusikkscenen.
Det er snakk om gjennomkomponert musikk med innslag av kortere, improviserte seksjoner der Neset og hans kvartett drar på tokt og spiller opp mot Sinfonietta-ensemblet. Det hele er flott orkestrert av Neset som oppviser imponerende sans for de enkelte instrumentgruppenes muligheter og særpreg.
Les også:
Siden det er et «klassisk» ensemble som spiller «rytmisk» musikk, er det lett å få assosiasjoner til diverse 1900-tallskomponister som Stravinskij, Bartók eller Janáèek. Neset har trolig lyttet til disse og til andre komponister i samme musikalske terreng. Men orkestermusikken hans er først og fremst jazz, en fortsettelse av hans arbeid med de mindre gruppene: Kantet, skjev, himmelstrebende som hans egne soloer på tenorsaksofonen, rytmisk komplisert som kvartettens spill.