Lanseringen av «Blonde», Frank Oceans mildt sagt etterlengtede andrealbum, er uten tvil en av de mest langvarige plateutgivelsene vi har vært vitne til. Det er nesten så forventningene har rukket å dø ut, nå som man fire år etter det mesterlige albumet «Channel Orange» kom ut, endelig får det man er blitt lovet så lenge (Frank Ocean hintet om nytt album allerede i desember 2012).
I helgen kom den amerikanske R&B-artisten både ut med det visuelle albumet «Endless», og dagen etter kom kanonskuddet «Blonde», med et allerede smått ikonisk cover. Det mest passende ordet for å beskrive albumet virker å være humørsykt — uten at jeg mener det negativt. Fra direkte «Nikes» til smoothe «Self Control» og sentimentale «White Ferrari»; Frank Ocean er følelser til fingerspissene. På «Blonde» omfavner han følelsene fullstendig, og det gjør det til en vanvittig spennende plate å utforske.
Les også:
Det er ungdom, kjærlighet og sex det handler om fortsatt, men det gjennomsyrer platen at han er blitt eldre nå enn da han ga ut «Channel Orange». Og han henvender seg liksom direkte til sin generasjon når han lar den franske produsenten SebastiAn fortelle historien om et tre år langt forhold som tok slutt over en Facebook-venneforespørsel. Romantikk i 2016 er komplisert.
«Blonde» er utfordrende, men ikke nødvendigvis konfronterende. Det er en stille plate, uten noen definitive utstikkere. Den er full av små detaljer å henge seg opp i, som den mesterlige samplen på «Nights» som legger opp til gåsehud. Beyoncé-samarbeidet «Pink + White», hvor hun for en gangs skyld står i bakgrunnen, kjennes mer i linje med «Channel Orange» og er som en frisk bris på en av sommerens aller siste varme dager.
Jeg tror vi kan si at Frank Ocean tross alt innfri de astronomiske forventningene.