The Weeknd har laget noen av de største hitlåtene de siste årene. Både han og bandet var profesjonelle til fingerspissene denne kvelden, men det var også litt av problemet: det ble akkurat litt for proft, fra begynnelse til slutt.
Bergen Live kan mer enn å lage fest med Elton John, Cecilia Brækhus og Lothepus: 27 år gamle Abel Makkonen Testfaye har på under syv år gått fra å publisere sine egne låter på YouTube til å bli The Weeknd, en av verdens største popstjerner.
I 2015 hadde han årets mest populære album på musikkstrømmetjenesten Spotify med «Beauty Behind the Madness» og året etterpå håvet han inn fem Billboard Music Awards-priser, to Grammy-priser og en Guinness-rekord for å være den mannlige artisten som lengst har tronet øverst på Billboards Hot 100-liste.
En mer aktuell artist skal man lete lenge etter.
Suksessen har likevel ikke kommet rekende på en fjøl: Det hjalp nemlig lite at artister som Drake omfavnet The Weeknd når sistnevnte hadde scenetekke som et skremt pinnsvin og kunne knapt holde en tone.
Målrettet og hardt arbeid måtte til for å skape den popsuksessen som inntok Koengen denne kvelden.
Etter en solid sjarmoffensiv fra oppvarmer og RnB-stjerneskudd Bryson Tiller kunne The Weeknd innta scenen i solnedgangen. Superhiten «Starboy» fikk et hav av hender, hoder og mobiltelefoner til å vugge i takt med den dype, rumlende bassen, før publikum eksploderte under crescendoet på «Party Monster».
«Remember» roet tempoet ned igjen, slik at The Weeknd kunne ta seg tid til litt obligatorisk publikumsfrieri. «It feels so good to be back in Norway» ropte The Weeknd, og publikum lot seg sjarmere.
Han mente det sikkert godt, men det låt aldri som noe mer enn standardfrasene de fleste lirer av seg. Kanskje var det likevel godt nok; på oppfordring hoppet de fleste som sto mellom scenen og miksepulten i takt.
Flankert av trommer, bass og gitar tok The Weeknd hele scenen i bruk. Instrumentene gjorde at ellers myke låter som «Acquainted» fikk det helt nødvendige trøkket som skal til for å fylle utendørsscener som dette. Det var likevel først rundt halvveis i settet at The Weeknd fikk stemmen ordentlig i gang, men da føltes til gjengjeld selv de mest vare tonene dype og gjennomtrengende.
Det han manglet i fysisk tilstedeværelse tok han igjen med inderlighet og et stødig blikk som forsøkte å nå hver eneste publikummer. Det var nesten så man trodde The Weeknd mente det da han sa at han ville «die for you, Norway» på «Die For You». Men bare nesten.
Det største problemet er låtmaterialet. Hver for seg er The Weeknds låter bergtakende og tidvis underskjønne, såre beretninger om vond kjærlighet og det å finne seg selv, men når de utgjør det store flertallet av settlisten blir det fort litt stillestående. Jo visst hjalp det på med «Rockin’» og at «Secrets» gled elegant over i den pumpende «Can’t Feel My Face», og fyrverkeriet på «I Feel It Coming» overvant den lyseblå kveldshimmelen.
Ekstranummeret «The Hills» fikk publikum med på allsangen, men så var det over.
Rent teknisk sett var det ikke noe å utsette på det The Weeknd leverte denne kvelden. Lyden var krystallklar, bandet gjorde det de skulle og hovedpersonen selv var profesjonell til fingerspissene.
Men de store følelsene uteble. Dette var en god dag på jobben, hverken mer eller mindre. På den andre siden er det noen ganger også alt som skal til.