Nå er ikke Frode Grytten Beat Band noe nytt prosjekt, men har eksistert i forskjellige former i mer enn ti år. Denne kvelden ligger fokuset på låter av Nick Cave, Tom Waits, Peter Gabriel, The Flaming Lips, Talking Heads og Bruce Springsteen. Spesielt «The Fever» av sistnevnte der Grytten forteller om feber i de forskjelligste former, gir sangen til The Boss en ny og dypere(?) mening. Og morsomt er det absolutt.
Grytten er nemlig en ekte beatpoet. Eller kanskje vi heller skal kalle ham en poet med beat. Her dreier det seg ikke om å oversette kjente sanger til norsk, men å binde sammen et smakfullt utvalg rockelåter fra de siste 40 år med stuntpoesi. Låter som med Gryttens innledende dikt får en ekstra mening og dybde. Det er vakkert og lyrisk, morsomt og selvironisk, sårt og bittert.
Selv det å gå ned på postkontoret i Odda og hente ut en Roxy Music-plate ankommet fra England, blir stor poesi når Grytten forteller med ekte dypfølt innlevelse.
Svart-hvit fotoene som blir brukt som scenebakgrunn er på ingen måte tilfeldig valgt, men får tankene tilbake til USA på 50-tallet og den nye lyrikken som kom fra Jack Kerouac, Allen Ginsberg og Gregory Corso. Forfattere som satte sitt preg på en hel generasjon kunstnere og som også Grytten utvilsomt har hentet inspirasjon fra.
Grytten selv holder seg fornuftig nok til resitering og diskret koring. Så har han også med seg Pedro Carmona Alvarez, til daglig forfatter og en fremragende Dylan-tolker, både som hovedvokalist og gitarist. Han får også mer enn god hjelp av Annlaug Børsheim på gitar, fele og vokal. Når hun tolker The Cures vakre «Apart» gjør hun virkelig låten til sin egen. Og for en stemme hun har. Stemmeprakt har selvfølgelig også kveldens to garvede korister Trine Taule og Miss Tati.
Imponerende er også resten av beatbandet med Anders Bitustøyl på bass, Ivar Thormodsæther bak trommene og Einar Sogstad på tangenter. Legg deretter til en stødig blåserrekke med Hallvard Lyssand, Haldis Bårdsen, Geir Hallan og Michael Barnes. Alt er selvfølgelig fremragende arrangert uten å bære noen preg av å planke det originale forelegget.
Grytten har plukket frem låtperler som på ingen måte er verken opplagte eller selvfølgelige. Bare gode. Og han serverer mange av dem på en måte som gir nytt liv til relativt ukjent stoff. Selv om The Flaming Lips spilte på Lost Weekend på Askøy for snart ti år siden, hører de ikke med blant dem som oftest blir plukket frem i lyset.
Når kvelden så avsluttes med Bee Gees’ «Stayin’ Alive», inkludert Grytten som Oddas svar på John Travolta, er det mer enn tydelig at her har vi noen som ikke tar seg selv altfor høytidelig. Men som absolutt tar både musikk og poesi på dypeste alvor.