James Bowen var heroinmisbruker og hjemløs i London. Han overlevde så vidt ved å spille og synge på gata for småslanter. Han strevde med å bli rusfri og var med i et metadonprogram, men livet var hardt uten noen form for nettverk eller supportsystem. Men en dag rusler den oransje katten Bob inn i livet hans, og gir ham den hjelpende poten han trenger.
Deres spesielle vennskap gjorde paret berømt både i og utenfor London, og resulterte tilslutt i at Bowen skrev boken «A Street Cat Named Bob», som filmen er basert på. Katten Bob spiller seg selv i filmen, og Bowen dukker også opp i en liten rolle.
Filmen er absolutt underholdende, og historien og karakterene er fascinerende. Det som trekker ned for min del er at det innimellom føles overspilt, og at den sterke historien til tider presenteres som et innslag på barne-tv.
Luke Treadaway som spiller rollen som Bowen leverer en helt grei prestasjon, men jeg har sett ham bedre. Den som kanskje kommer best ut av det er katten Bob, men alt i alt, er det likevel en severdig film som garantert vil treffe alle katteelskere der ute.
Det er også en rørende og motiverende historie, som viser at det går an å snu livet sitt selv når det er på sitt mørkeste.