I «Spider-Man: Homecoming» klarer de kunststykket å lage en superheltfilm som ikke drukner i spesialeffekter og voldsomme, evigvarende actionsekvenser. Her har karakterene flere lag, og motivasjonen for handlingene er tydelig. Vi identifiserer oss derfor med både helt og skurk.
Spider-Man i Tom Hollands skikkelse, viste seg for første gang i «Captain America: Civil War» (2016), og tråden plukkes opp igjen i «Spider-Man: Homecoming». Den unge Peter Parker har imponert Tony «Iron Man» Stark (Robert Downey Jr.) nok til at han har gitt ham lærlingplass med mulighet for fast plass blant The Avengers etter hvert. Men selv om Peter har et sterkt ønske om å beskytte uskyldige liv, har han ofte nok med å overleve som tenåringsgutt.
Filmen har masse humor og bra regi fra Jon Watts som ikke har laget noe liknende tidligere. Det er akkurat passe mengde spesialeffekter og actionscener, og både hoved- og birollene er fabelaktige. Michael Keaton («Batman» og «Birdman»), leverer nå en ypperlig versjon av den flyvende skurken Adrian «Vulture» Toomes. Forhåpentligvis følger oppfølgeren i samme sporet, for dette ga mersmak, og ja, ifølge Captain America (hvis du gidder å se hele rulleteksten) kommer det en film til.