Filmen er basert på den prisvinnende boka med samme navn av Julian Barnes, og handler først og fremst om hvordan vi husker hendelser fra ungdomstida når vi blir eldre. Kan vi stole på våre egne minner? Har vi kanskje pyntet litt på sannheten, eller kanskje bare fortrengt den?
Tony Webster (Jim Broadbent) er skilt og pensjonert, men jobber fremdeles litt i den lille kamerabutikken sin. Han er ikke direkte en humørspreder, og er ikke flink til å se mennesker rundt seg. Men en dag får han et brev som skal endre hans syn på det meste, også hans syn på seg selv. Ved å konfrontere fortidas hemmeligheter, selv om han ikke kan endre på noe, får framtida ny glød og han føler igjen på følelser han trodde var borte for alltid.
Filmens største styrke er uten tvil Oscar-vinner Jim Broadbent, og selve historien som er rørende og som byr på en original vri på det å bli gammel. Jeg har ikke lest boka, men mistenker at den inneholder enda mer dybde og fargerike beskrivelser av både hendelser og karakterer. For utenom Broadbent er de andre medvirkende ganske intetsigende, og derfor griper filmen ikke fullt så godt tak i meg som den burde.