Å lage en historie hvor du lar personene oppleve det verst tenkelige bare for å få fram budskapet om at Gud er til stede selv i de mørkeste stunder, blir for spekulativt for min del.
Macks (Sam Worthington) yngste datter blir drept av en pedofil seriemorder. De finner ikke kroppen, men de finner den blodige kjolen hennes i en gammel hytte. Mack går inn i en dyp depresjon, men så en dag får han et mystisk brev om å møte i den gamle hytta. Der møter han en kvinne som sier hun er Gud (Octavia Spencer), hennes sønn (Jesus) og det vi må anta skal være Den hellige ånd. Sammen skal de vise ham veien ut av sorgen.
Filmen stiller noen interessante spørsmål rundt tro og tvil, men svarene pakkes inn i klisjéfylt tåkeprat. Historien er ikke skrevet av en fagperson med noe faglig kompetanse på verken sorg eller traumatiske hendelser, men hevder likevel å sitte med fasiten på hva som er riktig å gjøre og føle i en sorgprosess. Budskapet oppleves som moraliserende og til tider provoserende. Filmen er for spesielt interesserte og for dem som trenger bekreftelse på egen tro, for andre er den lite interessant både innholdsmessig og filmteknisk.