Når Justine begynner på veterinærhøyskolen, er hun uskylden selv. Hun har ikke engang smakt kjøtt eller hatt sex. Men i løpet av en serie stadig mer utspekulerte trakasserier fra de eldre studentene – som begynner med at ferskingene blir oversprøytet med rød guffe og tvunget til å spise rå kaninhjerter – oppdager Justine helt nye og dyriske sider ved seg selv: Ikke bare liker hun smaken av blod, hun kan rett og slett ikke få nok.
Det er scener i «Raw» som kan få selv den mest hardbarkede skrekkfilmentuasiast til å se bort. Men det er noe mer enn bare sutting på avkappede fingerstumper som gjør opplevelsen så intens. Kanskje er det den gradvise avskallingen av sivilisasjon Justine går gjennom. Kanskje er det den iskalde måten kameraet dokumenterer prosessen på. Sikkert er det i hvert fall at spillefilmdebutant Julia Ducournau framviser en djervhet og intelligens som er altfor sjelden blant sjangerregissører.
Og kan hende handler «Raw» til sjuende og sist mindre om frykt og ubehag enn den gjør om å bli voksen. Det gjør vondt når knopper brister, vet du.