I følge Internett er "løvetannbarn" et begrep man bruker om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av nesten umulige oppvekstforhold. Isak, som helst vil bli kalt "Løken", er et slikt barn. Etter at moren hans dør, må han flytte på barnehjem. Der møter han andre som er i lignende situasjoner. Omsorgssvikt, død og sorg er bare toppen av isfjellet.
Likevel er ikke denne fransk-sveitsiske Oscar-kandidaten en film å bli lei seg av. Den handler, som tittelen antyder, om noen som klarer seg.
Den er også et eksempel på at gammeldags "stop motion"-animasjon – samme teknikk som blir brukt i de nye "Flåklypa"-filmene – godt kan være den mest uttrykksfulle formen for film av dem alle. "Løken" har blått hår, er tynn som en piperenser og trenger bare å lee på et øyenbryn for at vi skal forstå hva han føler.
Og "Løvetannbarn" undervurderer ikke verken store eller små. Fortellingen er enkel uten å bli banal og alt det vonde balanseres med en subtil form for humor. I det hele tatt: Det er ikke ofte én time og seks minutter lange filmer oppleves like rike som denne.