Historien er en sånn man kunne sverget på å ha hørt før. Fem high school-outsidere – veldig politisk korrekt sammensatt både etnisk og kjønnsmessig – snubler over en utenomjordisk farkost som gir dem superkrefter. Snart skal det vise seg at gjengen er utvalgt til å redde Jorden fra en urgammel trussel.
Det beste med «Power Rangers», som er et forsøk på å gjenopplive en gammel TV- og filmmerkevare, er at den ikke tar seg selv veldig høytidelig. Etter de siste årenes utallige grimme tenåringsdystopier (type «The Hunger Games» og «The Maze Runner») og pretensiøse superheltepos (type «X-Men» og «Batman»), føles det befriende å se unge mennesker som faktisk synes det er gøy å bli sendt ut på eventyr med overnaturlige krefter. Og, ved nærmere ettertanke, er ikke det sånn de fleste ville ha reagert?
Fjorårets store TV-overraskelse, den på mange måter beslektede «Stranger Things», hadde mer sjarm og et sterkere «sense of wonder». «Power Rangers» lykkes likevel med det den prøver på: Å få verden til å virke som et litt mer spennende og litt mer rettferdig sted i et par timer.