En time etter at hun har stengt praksisen for kvelden, ringer det på hos den unge legen Jenny (Adèle Haenel). Hun velger å ikke åpne. Dagen etter kommer politiet. De forteller at kvinnen på døra – sannsynligvis en papirløs, afrikansk prostituert – er blitt funnet drept. Hun er død fordi Jenny ikke åpnet.
De belgiske Dardenne-brødrene («To dager, en natt») har i flere tiår nå laget strengt naturalistiske filmer om tilstanden i det moderne Europa. «Kvinne, ukjent» kan med litt velvilje kalles en detektivhistorie – Jenny starter sin egen etterforskning av saken, og skal etter hvert havne i noen ganske farlige situasjoner – men handler til sjuende og sist om avgrunnen som eksisterer mellom de som har alt og de som ikke har noe. Et menneske som den prostituerte kvinnen kan forsvinne uten å etterlate seg så mye som et navn.
Filmen er så subtil i uttrykket at en stakkar hopper i kinosetet bare en av skuespillerne plutselig hever stemmen. Og det er ikke fritt for at den kan oppleves monoton. Samtidig skal det godt gjøres å se «Kvinne, ukjent» uten å gjøre seg noen refleksjoner om ens egen plass i verden.