Margreth Olin har laget sterke filmer som «Engelen» og «De andre», hvor en ikke er i tvil om hva hun ønsker å si, og hva som på en måte er agendaen. I hennes nye film har hun fulgt 1–7 åringene i Aurora barnehage på Nesodden gjennom et helt år, men meningen med filmen er mer diffus. Noe annet enn en koselig film som viser barn som stort sett har det greit i barnehagen, foruten enkelte konflikter og frustrasjoner, sa den meg ikke så mye.
Så hvem er egentlig filmen myntet på? Jeg måtte Google det, og fant et intervju som filmskaperen gjorde med Dagsavisen i desember i fjor, hvor hun uttalte at det er en film hun har ønsket å lage siden hun selv sluttet i barnehagen, og at den er ment som en protest mot politikere som ikke forstår at lek er læring.
Dette kommer som sagt ikke godt nok fram, og med en lengde på 1 time og 29 minutter, blir det lenge å se på barn som leker uten at tankene svirrer andre steder. Jeg lurer for eksempel på hvor store forskjeller det er fra Steiner-barnehager (som den hun har valgt å følge) til kommunale barnehager. At søte barn blir vakkert filmet mens de leker i idylliske omgivelser, blir dessverre intetsigende.