Dona Clara er den siste beboeren i det som en gang var et finere leilighetskompleks. Nå gjør en pågående eiendomsutvikler alt han kan for å få ut henne også. Men Dona er fast bestemt på å bli værende i hjemmet sitt til den dagen hun dør. Hele identiteten hennes er tross alt knyttet opp mot dette stedet. Det er her hun lever ut sine daglige rutiner, det er her hun har alle sine gode og dårlige minner, det er her hun drikker sin vin og danser til gamle vinylplater.
Denne brasilianske filmen handler om noe så universelt som å ha et sted å kalle hjem. Det man vil huske den for, er nok likevel karakteren Dona. I Sônia Bragas 66 år gamle skikkelse – en del sikkert vil huske henne fra 1985-filmatiseringen av «Edderkoppkvinnens kyss» – er Dona Clara en stilig og stolt kvinne med et varmt smil og et fast blikk. Og hun oppleves aldri som mindre enn et helt og levende menneske.
«Aquarius» hadde ganske sikkert tålt å bli kuttet med en halv time eller så. Samtidig er det lett å falle inn i filmens naturlige, uanstrengte rytme og ganske enkelt umulig å ikke bli engasjert i Donas historie. Finalen er dessuten vel verdt å vente på.