Alt det du ikke visste at du hadde lyst til å vite noe om, omtrent slik vil jeg oppsummere inntrykkene etter å ha pløyd meg gjennom 469 sider skriftlige ytringer av Tor Åge Bringsværd i hans siste bok: Veneziansk spaserstokk med elefanthode. Et lite eksempel: For meg har en kenguru til nå vært en kenguru. Nå har jeg lært at navnet på dyret skyldes europeeres uvitenhet og en umulig kommunikasjonssituasjon.
Egentlig betyr ordet: Jeg forstår ikke hva du sier, og er hva de innfødte svarte når europeerne kom til Australia og spurte hva det var for slags skapning.
Litt uregelmessig, med omtrent ti års mellomrom, har den mangfoldige og produktive forfatteren samlet artikler og andre skriverier som ikke er utgitt i bøker, men i mange andre sammenhenger, aviser, kataloger, forord og etterord, litt for å summe seg, gjøre opp status, skaffe seg selv en råk, som han sier i innledningen. Og så viser det seg at dette er stoff til en hel liten murstein.
Denne gangen preges boka av tapet av nær venn, kollega og skrivebror Jon Bing som («for tiden er i himmelen») døde i 2014.
«Bing og Bringsværd» er en etablert størrelse i norsk litteratur. På ett tidspunkt fikk Bringsværd i gave av Bing en veneziansk spaserstokk med elefanthode. Derav bokas tittel.
«Jeg tenker at hvis jeg kommer dit (til himmelen), skal jeg kjøpe en bøtte med popcorn og gå på kino sammen med Jon og den amerikanske science fictionmesteren Ray Bradbury» heter det innledningsvis.
Og så følger epistel på epistel om de mest ulike emner: Om å bli gammel, om hunders språk, om katter, og selvsagt om Karsten og Petra, om månen, om apostelen Jakob, om inuiter, om trær, masse om film og politikk, og om «De gåtefulle bukseselene til Kristoffer Robin».
Om ikke alt er like interessant for alle, skal det godt gjøres å ikke finne noe her som vil interessere nettopp den enkelte. Og så bæres mye av stoffet av en viktig samtidskritik.