Cappelen Damm nylanserer bøkene til tsjekkeren Milan Kundera som utvandret til Frankrike i 1975 og som nå er 88 år. Det er 14 år siden bøker av ham sist ble utgitt her til lands, og mest kjent er han for «Tilværelsens uutholdelige letthet».
For en Kundera-nybegynner er årets utgivelse, «En fest for ubetydeligheten», krevende lesning; først og fremst på grunn av komposisjonen, men også fordi det er vanskelig å gripe hva mannen vil fortelle.
Vi møter først én mann som reflekterer, deretter en til, og så to til - uten at vi har fått nok stoff til å huske dem fra hverandre. Men dette er ingen hendelsesdrevet roman med det episke som drivkraft. Derimot går det en vanskelig tilgjengelig intellektuell tråd gjennom stoffet, en tråd av små ubetydeligheter som til sammen skal danne et tidsbilde.
Det går en vanskelig tilgjengelig intellektuell tråd gjennom stoffet, en tråd av små ubetydeligheter som til sammen skal danne et tidsbilde.
Vi ser en kvinne som strekker ut en finger for å ta i mot en saktedalende fjær i et selskap. Vi leser om en mann som ser en kvinnes bakende forlate rommet og en annen som filosoferer rundt synet av barlagte kvinnenavler som erotisk objekt. En tredje gir seg ut for å være alvorlig kreftsyk uten at han selv skjønner hvorfor.
En av mennene «ikler seg» et bablespråk mens han serverer i selskapet, som en spøk, men som glir over i mani. Slik oppsummerer Kundera underfundig situasjonen når mannen med sitt babbel får svar fra en kvinne på portugisisk:
«Og når de kommuniserte på hvert sitt språk, som den andre ikke skjønte, oppsto en egen fortrolighet mellom dem».
En av de middelaldrende mennene nyter å ha en ung kjæreste, men slår fast: «Menneskene snakket til hverandre fra hver sin utkikkspost på hvert sitt sted i historien, uten å forstå hverandre (...).»
Innimellom episodene dukker avdøde Josef Stalin opp i en parallellhistorie om spøk og frykt.
Kundera er blitt omtalt som en presis samtidsskildrer. Jeg opplever ham som for krevende til at jeg henger med eller fenges av dette. Det blir vel fragmentarisk - som et modernistisk dikt du må grunne lenge på for kanskje å få noe ut av.