Å lese om norske tabuer høres umiddelbart interessant ut. Det er alltid både pirrende og urovekkende å få avslørt sine egne skjulte og mørklagte sider. Og selvsagt kan det være til ettertanke og selvrefleksjon.
Men denne boka innfrir dessverre ikke. Den peker på en rekke svakheter ved norsk kultur i form av politikk og holdninger på en rekke områder, men tabuer er det drøyt å kalle dem.
Jeg hadde ventet en seriøs analyse og gjennomgang av norsk kulturs skjulte irrganger, men blir servert mer eller mindre godt analyserte sleivspark om forhold som er godt kjent, og som det er grundig debatt om i den norske offentligheten. Følgelig er de vel neppe å betrakte som tabuer.
Så er da boka også en samling av tidlig skrevne blogger og kronikker fra den finske forfatteren Sanna Sarromaa, og er antakelig ikke ment som helhetlig presentasjon, avsløring og analyse av norsk kultur. Skuffelsen er altså skapt av forlaget, som presenterer boka som noe annet enn den egentlig er.
Det første forfatteren presenterer som norsk tabu, er holdningen til integrering av utviklingshemmede i norsk skole. Der viser hun til en voldsom mediedebatt som oppsto etter at hun som venstrepolitiker stilte kritiske spørsmål til politikken. Det som imidlertid ikke kom fram, verken av mediedebatten eller av forfatterens refleksjoner i etterkant, var at debatten foregikk på feil premisser. Praksisen for integrering av barn med utviklingsforstyrrelser er ikke helt slik som hun og mediene fastslo.
Likeledes er kritikken hennes av manglende innsats for flinke elever i norsk skole ingen tabu lenger, men del av en pågående debatt.
Arrogans og nedlatenhet er et dårlig retorisk virkemiddel dersom en ønsker å nå fram til meningsmotstandere. Her er et knippe påstander fra boka:
«Små kommuner, små hjerner». «Nordmenn er vant til å ikke kreve eller levere prima på noe felt». «Nordmenn oppførte seg som bortskjemte unger til de nyrike.» (Om arbeidsmoral).