I den siste boka av norskamerikanske Siri Hustvedt som nylig er blitt utgitt på norsk forsøker hun å å si hva kunst er, og i særdeleshet hva som kjennetegner litteratur. Sånt er vanskelig å si uten å bli teoretisk og abstrakt, og det blir hun her.
Artiklene i boka «Kvinne ser på menn som ser på kvinner» er alle tidligere utgitt på engelsk, de fleste av dem som forord til kunstkataloger.
«Postulatet om at pornografi pr. definisjon er et onde og alltid skadelig og kvinneundertrykkende, er etter min mening falsk, og fraraner kvinner deres eget begjær»
Det er blitt sagt om Hustvedts essayer at det ligger en voldsom harme under; og det gjør det. Harme over at selv i kunsten blir kvinnen redusert til «den andre», mens menns kunst blir målestokken: «Kunsthistorien er full av kvinner som ligger henslengt nakne klare til å bli erotisk konsumert av menn».
Menns kunst innbringer langt høyere salgssummer enn kvinners, og det er ikke fordi de objektivt sett er bedre kunst, men fordi menns kunst har høyere status, påpeker hun. Rike menn oppnår «selvopphøyelse ved hjelp av kunstgjenstander»- laget av menn, og «menn søker bevis for sin mandighet i andre menns øyne».
Det lar seg ikke heller ikke gjøre å frigjøre et kunstverk fra kunstnerens eller samtidskulturens holdninger ettersom «mye av det som skjer når man lager kunst er ubevisst», påpeker hun.
Karl Ove Knausgård er blant dem som får gjennomgå her, og Hustvedt har dessverre ikke oppdatert essayet sitt etter at han har gitt tilsvar på påstanden hennes om hans nedvurdering av kvinnelige forfattere. For det svaret han gir bekrefter på et vis hennes påstand, i det Knausgård har svart slik om hvorfor han henviser til mange menn, men bare til én kvinnelig forfatter i «Min kamp»: «Jeg tenker ikke at det må være like mange kvinner som menn, men at jeg tar det som står nærmest meg - og siden jeg er mann, og siden den historiske kanon består av flere menn enn kvinner, ble det flest menn.»
Hustvedt setter dette i sammenheng med at mannlige kunstnere opp igjennom historien har hatt «behov for å distansere fra kvinnelig juggel». Muligens har hun rett.
Et annet viktig poeng hos Hustvedt er vektleggingen av følelser. Hun er opptatt av hvordan et kunstverk virker på henne, mer enn av teoretiske beskrivelser. Men ettersom «følelser er farlige i vår kultur», mener hun kunsthistorikere unngår å snakke om dem og i stedet skriver om form, farge, påvirkning eller historisk kontekst. «Men følelser er ikke bare uunngåelige, de er av avgjørende betydning for å forstå et kunstverk. Ja, et kunstverk blir meningsløst uten dem», spesielt ettersom de er blitt til «under bevissthetens terskel», skriver hun.
Hustvedt avviser at kunst eksisterer i seg selv, og hevder at «kunstopplevelsen bare skjer i møtet mellom tilskueren og kunstgjenstanden». Altså eksisterer ikke kunst uten en kunstner som vil fortelle noe, om ikke annet så til seg selv, og en mottaker som reagerer på verket.
I boka tar hun et oppgjør med feministen Susan Sonntags berømte foredrag om pornografi fra 1964, mens hun mener storparten av dagens krim og «lett tilgjengelig-litteratur» er vel så platt og formelpreget. Riktignok mener hun at mesteparten av pornografien er «noe dritt», men om bøker som «Fifty Shades of Grey», sier hun: «Nå har vi «feministisk porno».
«Postulatet om at pornografi pr. definisjon er et onde og alltid skadelig og kvinneundertrykkende, er etter min mening falsk, og fraraner kvinner deres eget begjær», skriver Hustvedt, og synliggjør endringen feminismen har gjennomgått.
Men hva er så kunst for henne, i motsetning til «såkalte realistiske romaner (...) skrevet i en prosa som ikke befinner seg langt fra journalistikken»?
Svaret er: Verk som er «en trussel mot det som faktisk er øyeblikkets kollektive fiksjoner»: Det er det intuitive, ubevisste, emosjonelle; ofte et tvetydige foretagende, verk som virker forvandlende på mottakeren. Det som skrives innenfra og ikke utenfra.
Hun låner poeten Schillers ord om flommen av kreativitet: «Der forstanden har trukket tilbake sitt vakthold fra portene.»
«Men enhver historie står og faller med hvordan den blir fortalt», konkluderer hun.
Fra sin erfaring som leder av skrivekurs for psykiatriske pasienter slår Hustvedt fast at «skriveakten ikke er en oversettelse av tanker til ord, men snarere en oppdagelsesprosess».
Om sin egen virksomhet sier hun: «Mesteparten av skriviningen min er ubevisst», på et vis som Knausgårds, «han som kalles kongen av automatskrift (...), som har sagt han aldri endrer på et ord han har skrevet».
Hustvedt slår fast at «alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet», og at de må ha emosjonell kraft. «For uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastikk eller skarpsindighet, er det sinnsbevegelsene som befester seg og får en roman til å leve inni oss».
Og med ordene til Joseph Joubert sier Hustvedt dette om hvem det er som blir drevet til å befolke sidene i bøker med oppdiktede vesener:
«Det er de som verden ikke er tilstrekkelig for.»